Spørsmålet er hvorvidt det er søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet som fastslår hvilken lovgivning som skal benyttes, noe som igjen er et spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt foreligger tilbakevirkning.

Hovedregelen er at saker skal avgjøres etter gjeldende rett slik den er på vedtakstidspunktet. Unntak fra dette prinsippet gjøres f.eks. i trygdelovgivningen (folketrygdloven § 26-2 er et eksempel, her fastslås det at søknader som er innkommet før loven trer i kraft 1. mai 1997 skal avgjøres etter 1966-loven hvis dette gir et mer gunstig resultat).

I rettssaken mot Arves Trafikkskole (Rt. 2006 s. 293) var det en sak om merverdiavgift. Her var saken den at det konkrete kravet på fradrag oppsto ved anskaffelse av den fradragsberettigede gjenstand (28. november 2001), mens det ble vedtatt ved lov 21. desember at kjøreskoler skulle unntas fra avgiftsplikten (og at en forholdsmessig del av tidligere fradragsført avgift skulle tilbakeføres, angivelig for å forhindre konkurransevridende tilpasning). Høyesterett legger vesentlig vekt på at lovens system er at fradragskravet oppstår når gjenstanden anskaffes.

Når oppstår din konkrete rett til dokumentet — ved innsynskravet, eller ved vedtaket? Offentleglova gir ingen holdepunkter for at det er innsynskravet som er avgjørende, og man må da falle tilbake på forvaltningsrettens hovedregel om vedtakstidspunkt.

(Riktignok fastslår offentleglova § 3 at «Alle kan krevje innsyn i saksdokument», men jeg kan ikke se noen holdepunkter i forarbeidene eller rettleiaren til JD om at dette knytter materielle rettsvirkninger til innsynskravet.)

Jeg kan derfor for min del ikke si meg enig i at Grunnloven § 97 er anvendelig her. Jeg er derfor uenig både med deg og med forvaltningsorganet.

Dersom forvaltningsorganet er av den oppfatning at dette rammes av § 97 må man foreta en konkret vurdering av tilbakevirkningen. Det første spørsmålet er om dette er «egentlig tilbakevirkning» (altså at man knytter nye og mer tyngende konsekvenser til tidligere handlinger) eller om det er «uegentlig tilbakevirkning» (et inngrep i en bestående rettighet eller posisjon). Egentlig tilbakevirkning er ikke aktuelt her. Hvis man aksepterer innsynskravet som en bestående rettighet (selv mener jeg det er en latent rettighet frem til kravet er avgjort, jfr over) er vurderingstemaet hvorvidt det er en urimelig tilbakevirkning.

Høyesterett beskriver i Rt. 2010 s. 143 (Rederiskattedommen) hvilke momenter man skal legge vekt på (avsnitt 153). Man skal foreta en interesseavveining mellom partene, og det legges vesentlig vekt på hvor sterkt elementet av tilbakevirkning er.

I saken som er beskrevet ovenfor kan jeg ikke se at tilbakevirkningselementet er videre sterkt. Det er snakk om innsynskrav som er fremsatt under en måned før loven trer i kraft, og det er ikke snakk om økonomiske rettigheter/økonomisk tap for den enkelte som rammes. Endringen slik den er beskrevet av Justisdepartementet er heller ikke et særlig stort inngrep i rettstilstanden (selv om det om dette temaet hersker noe uenighet mellom Justisdepartementet, Stortinget, og presseorganisasjonene).

Så selv om man skulle anse dette som tilbakevirkning kan jeg vanskelig se at tilbakevirkningen er Grunnlovsstridig.

(Cue generalsekretær Øy, som nå helt sikkert minner meg på noe jeg har glemt.)

I den ene saken er avslagsvedtaket fattet før lovendringen trådte i kraft. Det vedtaket er i hvert fall feil. Men klageorgan viser til lovendringen i sitt vedtak.

I et av eksemplene du gir er det privatpersonen som får bedre rettigheter. I mitt tilfelle er det privatpersonen som får færre rettigheter. I forhold til grunnlovens § 37 er det en vesentlig forskjell.

Skille mellom søknadstidspunkt og vedtakstidspunkt er vesentlig i denne saken. Jeg har vanskelig for å forstå logikken i at jo mer en offentlig organ trenerer en sak, jo færre rettigheter har du.

Jeg mener innsynskrav er en latent rettighet til kravet er gjort, og en rettighet når kravet gjøres (såfremt det ikke er hjemler i mot).

Jeg er enig i poenget med interesseavveining, men det er ingen interesse i så måte et innsynskrav kan vurderes i mot. Den nye regelen fratar ikke forvaltningen muligheten av å behandle krav på dette området på samme måte som tidligere.

He-he, – kjære Christer Alexander Jenson,

jeg er nok ikke i stand til hver gang å minne deg på noe du har glemt!

Det er heller ikke noe mål for meg. Jeg er tvertimot veldig glad for de faglige og saklige tilskudd du har gitt til presse.no/offentlighet

Fortsett med det!

(Og dessuten er jeg enig med dine vurderinger i denne saken.)

Der avslagsvedtaket er fattet før lovendringen trådte i kraft kan avslagsvedtaket være feil — det vil bero på de konkrete omstendigheter.

I de eksemplene jeg nevner innebar lovendringen at den private part fikk dårligere rettigheter etter lovendring men bedre rettigheter etter en prøving av lovendringen i Høyesterett. Jeg trakk ut Høyesteretts begrunnelse for dette (i både Arves trafikkskole og Rederiskattesaken ga Høyesterett en utførlig begrunnelse), og påpekte hvorfor disse momentene ikke slår til i din sak. Vurderingen etter Grunnloven § 97 er den samme i alle saker, men vernet bestemmelsen gir varierer fra det strafferettslige (et absolutt vern) til bestemmelser om fremtidig utøvelse av næringsrettigheter (nær fraværende vern). Bestemmelser om dokumentoffentlighet faller svært langt unna kjerneområder Grunnloven § 97 er ment å verne.

Når det gjelder ditt syn på når innsyn går fra å være en latent til en realisert rettighet er vi nok ikke enige, rett og slett, all den tid du mener hovedregelen er en annen enn jeg gjør. Selv om jeg synes det er merkelig at hvis hovedregelen er som du sier – at krav og henvendelser utløser rettigheter — hvorfor all annen lovgivning bygger på at det er vedtaket som utløser rettigheter. Vedtaket *avgjør* aktivt rettigheter og plikter (jfr. for så vidt forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a), det konstaterer ikke passivt at de er der. Siden forvaltningsorganet må følge loven til enhver tid må vedtaket passe til lovgivningen på vedtakstidspunktet — hvis ikke bryter forvaltningsorganet loven.

Å vise til at loven ikke er til hinder for at man kan behandle sakene som man ville gjort før er for så vidt et argument det også, men som element i en interesseavveining er det heller lite tungtveiende. Det sentrale spørsmålet ved en interesseavveining er:

Veier dine interesser i å få innsynskravet behandlet etter gammel rett tyngre enn forvaltningsorganets/det offentliges interesse i å skjerme sine arbeidstakere for potensielt identitetstyveri (fødselsnummerunntaket) eller interessen i å kunne ekspedere innsynskrav raskt og effektivt uten de mange taushetspliktvurderingene som kan være involvert i én lønnsslipp (lønnsslippunntaket), sistnevnte også når man legger vekt på at bruttolønn og andre godtgjørelser har du i alle tilfelle krav på?

Under forutsetning av at underinstansen eller klageinstansen godtar tilbakevirkningsargumentet — noe jeg ikke ville gjort — er dét interesseavveiningen du må vinne. Dine interesser må veie tyngre enn det offentliges. Jo lenger unna kjerneområdet til Grunnloven § 97 man er, jo tyngre må dine interesser være for å konstatere grunnlovsstrid.

Rettigheten til innsyn oppstår etter mitt syn på to ulike tidspunkt, avhengig av hva slags type innsynskrav det gjelder.

Rettskrav til innsyn som ikke KAN avslås oppstår på det tidspunkt påbudet kommer frem til mottaker. Organet treffer så en BESLUTNING om å gi eller nekte innsyn, en beslutning som kan være lovlig eller ulovlig (men ikke «ugyldig» ).

Rettskrav til innsyn som er undergitt forvaltningens «frie» skjønn (typisk merinnsyn) oppstår på VEDTAKstidspunktet.

Akkurat dette var den aller første problemstillingen i mitt innsynssysøksmål hvor Oslo tingrett først ville avvise å behandle kravet fordi de mente Oslo kommune ikke hadde fattet noe vedtak (http://home.powertech.no/wwwemit/sven/101026_VarselOmAvvisning.pdf). Etter at jeg forklarte mitt syn (http://home.powertech.no/wwwemit/sven/101101_SvarPaaVarselOmAvvisning.pdf) ga tingretten seg og forkynte søksmålet for kommunen (ser linkene virker dårlig, fungerende link finnes i denne blogposten: http://wp.me/puECa-dI).

I forhold til tilbakevirkningsspørsmålet er jeg imidlertid enig at dette neppe rammes av Grunnloven § 97.

Jeg fikk innsyn i en tilsvarende sak i UD. Jeg måtte et par runder med dem, så ga de seg.

Etter å ha studert de nevnte Høyesterettsdommer er jeg av den oppfatning av at overgangsbestemmelsene likevel kan være i strid med Grunnloven § 97.

For det første legger jeg til grunn at innsynskravene gjelder krav som var absolutte etter de gamle bestemmelsene. Dermed hadde ikke organene noen kompetanse til å nekte innsyn (de kunne ikke fatte noe vedtak, bare treffe en beslutning om en faktisk handling eller unnlatelse). De hadde en absolutt handleplikt til å gi innsyn, riktignok med en viss rimelig frist til å iverksette handlingen.

Rettigheten er med andre ord etablert, på samme måte som om det hadde vært inngått en bindende avtale om en engangsytelse (dette i motsetning til skattekreditter og pensjonsposisjoner som er latente forpliktelser og goder for fremtiden). Du kunne rent prinsippielt videresolgt opplysningene (på samme måte som du nå sikkert kunne solgt evt. spennende lønnslipper eller statsråds-e-poster du måtte sitte med til Dagbladet), uten noen form for usikkerhet/forbehold (slik man må gjøre når man selger selskaper med skattekreditt – ingen vet om/når 28%-satsen blir endret).

Det er da etter mitt syn en egentlig tilbakevirkning. Når antall innsynsforespørsler er få, og fremsatt på et tidspunkt hvor forvaltningen normalt skulle ha gitt innsyn før loven trer i kraft, kan jeg ikke se relevante hensyn som skulle tilsi at lovgiver skulle kunne frata din etablerte, materielle rett til opplysningene.

Her har vel også lovgiver innrettet seg noe krøkkete ved å annonsere at en rett skal opphøre i nær fremtid, og gis tilbakevirkende kraft (også for krav fremsatt før lovforslaget) uten å drøfte forholdet til Grunnloven § 97. De kunne ha annonsert at regelen gjelder for innsynskrav fremsatt etter at forslaget var kjent, og senere «funnet ut» at også innsynskrav som var fremsatt frem til ikrafttredelse måtte gis virkning (pga Grunnliven § 97). Da ville de sannsynligvis unngått nye krav som følge av lovforslaget og kunne avviklet ordningen på en ryddigere måte.

Jeg ville argumentert for at innsyn bør gis på ovennevnte grunnlag. Men siden saken dreier seg (i hvertfall tilsynelatende) om bagateller er du vel i praksis likevel helt overgitt saksbehandlerens lynne. Når et spørsmål synes tvilsomt, og det åpenbart ikke er ulovlig å gi innsyn, foretrekker noen byråkrater å utlevere ett enkelt ark fremfor en mer arbeidskrevende brevveksling/klagesaksbehandling. Det må mao. ikke bli en prinsipp-/prestisjesak for organet.

Takk for mange svar!

Det som virkelig har fått meg til å tro jeg har rett er jo avslagsbegrunnelsene disse organene kom med først.

Det var påstander om at loven var gyldig fra 1 desember. (Da vedtok Stortinget loven første gang. Lover skal vedtas to ganger først og er gyldig etter statsrådsbehandling etterpå)

Det var påstander om at det var Stortingets vilje, å det tidspunkt der offentlighetsloven opprinnelig ble vedtatt. ( Forarbeidene til den viste at temaet var grundig behandlet. Hvis argumentet var gyldig hadde JD gitt gal begrunnelse for hvorfor loven skulle enders overfor Stortinget)

Det var påstander om at det var nesten umulig og mye arbeid. (Noen hadde spurt om 300 lønnslipper før, jeg ba om to. De brukte begrunnelsen for de 300 ukritisk)

Det var påstander om at dette var dokumenter de ikke hadde adgang til. Det var kun deres lønnstjenesteleverandør og den ansatte som hadde tilgang til dem etc.

Det var så tydelig at konklusjonen var gitt, og at det gjaldt å begrunne den på en måte som gjorde at det var vanskelig juridisk å overprøve.

Jeg synes forøvrig problemstillingen også viser at det har vært en meget dårlig høringsprosess.

Forholdet er at denne lovendringen ikke var på høring i det hele tatt. Dette ble tatt opp av medieorganisasjonene, men til ingen nytte. Det eneste som skjedde var at Stortingets behandling ble utsatt fra vår- til høstsesjonen. Heller ikke Justiskomiteen hadde noen høring, selv om noen av representantene lyttet til medieorganisasjonene i et møte man fikk til på tampen av saksbehandlingen.

Det synes litt snodig at du uten videre legger til grunn at «innsynskravene gjelder krav som var absolutte», Marti. For ordens skyld presiserer jeg at jeg antar du med et «absolutt krav» mener krav på innsyn som alltid uten videre skal innvilges fullt og helt.

Det følger av bestemmelsene om taushetsplikt (høflig oppsummert av Justisdepartementets lovproposisjon) at deler av lønnsslippen *skal* unntas (privat bankkontonummer, f.eks., regnes å være et personlig forhold, og det skal da unntas som taushetsbelagt) — innsynskravet er derved ikke absolutt ubetinget, det skal underkastes saksbehandling. Forutsetningen din stemmer derfor ikke for den aktuelle sak.

Basert på de (e.m.m. tåpelige) svarene Sagen har fått virker det imidlertid som om det/de aktuelle forvaltningsorganer ikke er så opptatt av å følge statsrettslige og forvaltningsrettslige prinsipper. (Selv om argumentet om at forvaltningsorganet ikke fysisk har adgang til dokumentet kunne ha vært et poeng, litt avhengig av de nærmere omstendigheter, jfr. offl § 4 annet ledd — uten at jeg går nærmere inn på det nå.)

Visse opplysninger i en lønnsslipp er underlagt (absolutt) taushetsplikt, andre opplysninger hadde man et ubetinget krav på innsyn i (mens det kan også tenkes at lønnsslippen inneholder opplysninger som organet ikke må, men kan gi innsyn i).

Hvis vi holder oss til de opplysningene man tidligere ikke kunne unnta fra innsyn (f.eks. bruttolønn) kunne organet (normalt) ikke nekte innsyn. Deres avgjørelse om å nekte innsyn var da ikke noe vedtak(siden deres avgjørelse rettslig sett ikke er bestemmende for noen sin rett eller plikt, jf fvl § 2 (1) a). Det var en ulovlig beslutning.

Det at visse opplysninger er unntatt taushetsplikt endrer ikke dette. De skal saksbehandle kravet (faktiske handlinger så som kopiering, sladding,…), men ikke utøve noe forvaltningsskjønn. Skulle lønnsslippen inneholde opplysninger som det på visse skjønnsmessige betingelser KAN gis innsyn i (jf § 11), kan organet utforme et vedtak, for disse opplysningenes vedkommende (dersom man har bedt om at merinnsyn skal vurderes).

En avgjørelse som er strengt lovbundet (lovanvendesesskjøn) er ikke noe forvaltningsvedtak i lovens forstand. Om organet kaller avslaget for «vedtak» (noe som ikke er helt uvanlig) er uten betydning.

Man har ikke (slik jeg tolker deg i en annen tråd) primært adgang til å se selve dokumentet, men gjøre seg «kjent med opplysningene» i dokumentet (dette er bedre formulert i forvaltningsloven – begrepet «innsyn» er ikke definert i loven). Eksistensen av et dokument (logisk avgrenset sammenstilling av opplysninger) i lovens forstand, er bare en (av flere) nødvendig forutsetning for at det eksisterer en latent rett til å gjøre seg kjent med opplysningene. At dette dokumentet/databasen/… også inneholder taushetsbelagte opplysninger, eller opplysninger som nødvendiggjør skjønnsmessige vurderinger for å gi (mer-)innsyn i, har normalt ingen innvirkning på at man har et absolutt rettskrav på innsyn i resten. Unntak finnes (f.eks. dersom dokumentet ikke tåler kopiering, m.m.). Rettskravet oppstår i samme sekund som kravet når organet (som når man erklærer en opsjon).

Lovbruddet oppstår dersom organet ikke innen rimelig tid etterkommer påbudet. Et ulovig avslag er et konstaterbart lovbrudd (organet tilkjennegir at det stanser oppfyllelsen av kravet) som forøvrig kan overprøves av domstolene. At et lovbrudd normalt ikke får noen konsekvenser (og at rettigheten derfor ofte er illusorisk – særlig i de tilfeller hvor dokumentet inneholder sensitive opplysninger) er en helt annen sak. Er det mulig å dokumentere å ha lidd noe tap ved å ikke få innsyn i et dokument (det er vel nærmest et paradoks)? (Jeg har jobbet i over to år med å forsøke å få innsyn i en e-post, og vet ikke engang om kommunen har rukket å slette e-posten eller ikke!)

Mtp bruttolønn står han på visse områder i en bedre stilling i dag – i og med at det er presisert at bruttolønn ikke kan unntas – sammenlignet med før lovens ikrafttredelse (der bruttolønn som opplysning etter omstendighetene kunne vært unntatt med hjemmel i offl § 12 — og avgjørelsen *om* man skulle benyttet en eventuell «mersensursadgang» faller under det frie forvaltningsskjønn).

Å oppstille en tese om at «visse opplysninger hadde man ubetinget innsyn i» blir søkt i denne sammenhengen. Offentleglova har en rekke regler som kan komme til anvendelse for mange typer opplysninger — offl § 4 (2) (dokumentet opplysningene er i er ikke ferdigstilt/sendt), offl § 5 (utsatt innsyn), offl § 8 (i visse tilfeller kan du nektes innsyn hvis du ikke betaler for det), offl § 9 (for komplisert å sammenfatte opplysningene i et dokument), offl § 12 («mersensur»). Med unntak av forhold som nevnt i offl § 9 er det *dokumenter* man ber om og får innsyn i, ikke opplysninger.

Så å oppstille en tese om at man hadde krav på innsyn i visse typer opplysninger med et så åpenbart og tydelig grunnlag at det ikke skal/må treffes vedtak blir direkte søkt.

Etter offentleglova er systemet slik at man har krav på innsyn i organets eksisterende dokumenter («Alle kan krevje innsyn i saksdokument, journalar og liknande register …», offl § 3, og «Organet fastset … korleis eit dokument skal gjerast kjent», offl § 30), med en viss plikt til å etablere nye dokumenter (offl § 9). Dette er sammenfallende med forvaltningsloven § 18 – «[e]n part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter …». (§ 18c fastslår at man har rett til å gjøre seg kjent med alle sakens faktiske opplysninger uavhengig av hvilket dokument de er i, med visse begrensninger — det er ikke en generell definisjon av innsyn). Men ja, formålet med innsyn i dokumenter er å gjøre seg kjent med opplysningene i dem. Dokumentet er imidlertid «the vehicle» for denne rettigheten.

Innsynskrav skal dermed etter lovens system vurderes dokument for dokument. Å forsøke å spalte dokumenter opp i opplysninger for å konstruere ytterligere rettigheter blir noe unaturlig for meg.

Essensen i denne tråden var forholdet til Grl § 97 og om tidspunkt for når rettigheten oppstår. Det er ingen tvil om at en lønnslipp er et dokument (selv om originalen ligger i IT-leverandørens database og lønnstaker sitter med en utskrift (=kopi) av dette originale dokumentet (en serie magnetiske felt på en disk)).

Ingen av de unntakene du angir synes å være relevante ELLER involvere noe forvaltningsskjønn i den aktuelle saken. At det må en rekke handlinger og også rettslige vurderinger til for å oppfylle kravet endrer ikke på at avslaget ikke er noe vedtak.At organet potensielt kunne vurdert å gi merinnsyn i kontonummeret gjør neppe avslaget til noe forvaltningsvedtak.At § 12 skulle kunne anvendes til å nekte opplysning om bruttolønn blir også noe søkt.

Når ingen har formell kompetanse til å «innvilge eller avslå» innsyn blir det søkt å knytte noen materielle rettsvirkninger til tidspunktet for avsendelse av avslagsbrevet. Brevet endrer ikke på noen materiell rettstilstand (med mindre det dreier seg om merinnsyn). Prosessuelt har det imidlertid den effekt at man kan påklage avslaget eller ta ut stevning.

Den andre problemstillingen (hva som er et dokument) er etter mitt syn mer interessant. Hva er «the vehicle»? Etaten sitter med databaserecorden og print-leverandøren gjengir (et utvalg av) disse på en fortrykt blankett som sendes lønnsmottakeren. Plikter etaten å lage en fysisk lik papirutskrift for så manuelt å sladde de opplysningene du ikke har krav på. Kan de nekte deg innsyn i hva X tjener (slik noen synes å ha forsøkt seg på) med akkurat en slik begrunnelse (jeg ser da bort fra de nye hjemlene for å be om disse opplysningene)?

Er en e-post med to vedlegg ett eller tre dokumenter? I min sak har jeg bedt om innsyn i en konkret e-post, med vedlegg, men kommunen hevder å ha oppfylt kravet ved å sende meg flere tusen ark. Jeg har dermed utvilsomt fått innsyn i hele e-posten, og samtlige vedlegg. Men jeg er like klok som om Telenor hadde sendt meg 600 pinkoder sammen med et SIM-kort, og hadde hevdet å ha oppfylt «innsynskravet». Har jeg krav å få opplyst om hvilke vedlegg/PIN-kode som er relevant, eller må jeg nøye meg med «fullt innsyn»?

Hva med «metaopplysninger» så som når et dokument ble sendt? Dersom det ligger i databasen, og var stemplet på konvolutten (men ikke ble printet på selve dokumentet), er det en del av det originale dokumentet (har jeg krav på å vite når dokumentet ble sendt ut uten å gå veien om et eget innsyn i databasen jf § 9)? En slik «metaopplysning» om f.eks. når representant Talleland mottok en lønnsslipp kan være helt avgjørende for hans troverdighet i forhold til en søknad om stortingspensjon. Opplysningen finnes i originalrecorden og ble gitt representanten indirekte. Dersom rapporten som leverandøren nå må bruke for å gjenskape lønnslippen også printer ut utsendelsesdatoen – skal den sladdes, eller har man krav på innsyn?

Poenget er at mange av de opprinnelige betraktningene i loven(e) både med hensyn til hva et dokument er, og ikke minst hva et innsyn består av, er relativt upresise. Mye taler for at «innsyn» bør forstås som et krav om å gjøre seg kjent med de opprinnelige opplysningene – i riktig/relevant kontekst, i den grad dette fortsatt er mulig (og selvfølgelig undergitt alle tilsiktede begrensninger).

Det er nettopp det det gjør — når det må en rettslig, faktisk, eller forvaltningsskjønnsmessig vurdering til for å avgjøre individuelle rettigheter og plikter, så er det kjernen i vedtaksbegrepet. Et avslag som savner hjemmel (f.eks. et avslag som bygger på en rettslig forståelse som er hinsides god juridisk metode) vil være en nullitet man ikke trenger respektere, men det setter deg bare i den situasjon at forvaltningen må behandle saken på rett måte. Det sier ingenting om hvilken lov forvaltningen skal anvende. (Teknisk sett kan man heller ikke klage over en nullitet, fordi den ikke har rettsvirkninger, men fordi forvaltningen selv gjerne mener at vedtaket *er* riktig er klage i betydningen henvendelse til overordnet forvaltningsorgan gjerne den eneste handlemåten som er tilgjengelig.) I alle tilfelle kommer vi ikke nærmere en løsning på det opprinnelige spørsmålet her, som er spørsmålet om hvorvidt det er vedtaks- eller søknadstidspunktet som skal være avgjørende. Og jeg tror ikke noen av oss klarer å overbevise den andre.

Videre til problemstilling nr. 2:

Lønnsslipper klassifiseres såvidt jeg kan se som egenforvaltning, og kan kasseres etter regler som forvaltningsorganet selv fastsetter (fellesbestemmelser for statsforvaltningen, nummer 23, siste ledd, inntatt i forskrift om behandling av offentlige arkiver 1999/1566), i praksis når forvaltningsorganet ikke lenger har bruk for dem.

Hvis du ber om innsyn så blir det en *sak* for organet (ikke lenger egenforvaltning) — og den sladdede kopien du har fått innsyn i skal arkiveres som saksdokument. Jeg vil anta man i tillegg til den sladdede versjonen må arkivere originalen for å sikre etterkontroll.

Med «the vehicle» mener jeg at offentleglova er sentrert rundt logisk avgrensede informasjonsmengder som kalles dokumenter. Et krav om innsyn er som regel et krav om opplysningene som finnes i dokumentet, men hvorvidt man kan få opplysningene beror på om det finnes et dokument eller om et dokument lett kan utarbeides. Hvis etaten selv har produsert dokumentet må etaten også oppbevare det inntil det evt. kan kasseres, jfr. ovenfor. I denne perioden er dokumentet tilgjengelig for innsyn.

En e-post med to vedlegg vil jeg si er ett dokument, de er én logisk avgrenset informasjonsmengde (offl § 4 (1)) i den forstand at det er like unaturlig å spalte opp en e-post med vedlegg i dens enkelte komponenter som det er å spalte et Word-dokument opp i dets enkelte sider. Justisdepartementet og jeg er imidlertid ikke enige her, i JDs Rettleiar er det lagt til grunn (s. 34-35) at vedlegg som regel er selvstendige dokumenter, men det skal vurderes konkret bl.a. basert på om hoveddokumentet gir noen selvstendig informasjon.

I eksempelet du nevner vil jeg vel si at det er dårlig innsynshåndtering å gi deg noe du ikke har bedt om. Du har bedt om ett dokument, ikke to, tolv, eller tre hundre. Som saksbehandler selv ville jeg selvsagt vurdert å gi innsyn i hele saken (eller relevante andre dokumenter) for å bedre sette deg i stand til å vurdere hva det er du har fått, men det er et langt steg derfra til å sende deg flere tusen sider. Så ja, jeg vil si du har krav på å få innsyn i akkurat det du har bedt om å få innsyn i — og det er ikke relevant om du har fått innsyn i dokumentet tidligere.

«Metaopplysninger» er et spennende felt, både sendt-dato så vel som (i min tidligere etat, som har lagt til seg uvanen å fjerne signaturer fra en del brev) avsenders/saksbehandlers identitet. Når et dokument er sendt vil som regel følge av journalen, og den har man jo innsynsrett i. Jeg kan ikke se noen hjemmel for å unnta utsendelsesdato fra dokumentet hvis det først er påført, men en del av det originale dokumentet er det nok ikke — jeg tviler på at «logisk avgrensning av opplysninger» omfatter metadata om opplysningene. Spørsmålet er vel heller ikke særlig aktuelt, all den tid journaler er offentlige og det vanskelig kan sies å være forbundet med særlig plunder og heft for organet å opplyse om «sendt dato».

Jeg er enig i at dokumentbegrepet på noen områder ikke passer helt, særlig ikke for de mer spesialiserte tilfellene der det man er interessert i er omstendighetene rundt dokumentet i større grad enn innholdet, og en overgang til en mer opplysnings- enn dokumentorientert tilnærming kan nok ha en del for seg. Men loven er nå en gang slik den er.

Kjernen i vedtaksbegrepet er ikke om/når det gjøres en rettslig, faktisk eller forvatningsskjønnsmessig vurdering. Kjernen i vedtak er at avgjørelsen er (eller kunne ha vært) BESTEMMENDE for rettigheter og plikter, jf fvl § 2 (1) a. I motsatt fall er det en beslutning (eller faktisk handling). Man søker ikke om innsyn, man gjør bruk av sin lovfestede rett (ser her fortsatt bort fra søknader om merinnsyn ? som vil kunne være undergitt myndighetsutøvelse og defor et vedtak).

Et avslag kan ikke påklages etter forvaltningsloven, siden det som vedtak er å regne som en nullitet. Men det er like fullt en faktisk handling (på samme måte som dersom et organ makulerer et dokument) og handlingen har øvrige rettsvirkninger som følger av andre lovbestemmelser. Siden forvaltningslovens klageadgang (§ 28) ikke er anvendelig for denne «nulliteten», har lovene særskilte bestemmelser om klage for avslag (offl § 32 hhv. fvl § 21). Videre vil handlingen åpne for søksmål (tvl § 1-3 (1)) og etter omstendighetene ha andre rettsvirkninger.

Hvis den materielle retten til innsyn først skulle oppstå på avslagstidspunktet ville en lovlig kunne nekte innsyn ved at samtlige offentlige organer (instansen, overordnet organg, domstolene,?) aldri tok seg tid til faktisk å besvare henvendelsen (eller mer praktisk: sende noe annet eller noe som uriktig anføres å være «alt» ). Når organet (med vilje eller en inkurie) gir innsyn i feil lønnsslipp, utløste dette «vedtaket» den materielle retten til innsyn i den riktige lønnsslippen? Et slikt tidfestingssynspunkt kan (etter mitt syn) ikke være riktig.

Hovedproblemstillingen er om overgangsbestemmelsene i den endrede loven er i strid med Grunnloven, ikke om innsynsnektelsen er lovstridig. Hadde personen som våren 2011 søkte om innsyn i 300 lønnslipper noen gang noen rett på innsyn? Kan Stortinget frata ham denne retten? Har jeg nå rett på innsyn i e-posten, eller risikerer jeg at Stortinget, nå som jeg har investert over 100.000,- i å forsøke å få innsyn, bestemmer at jeg ikke får innsyn, med mindre kommunen besvarer henvendelsen innen utløpet av for eksempel 2012?

Ad. Problemstilling nr 2.

Det er ikke dokumentbegrepet som er det mest uklare, men begrepet «innsyn». Hvordan gir man innsyn i en lønnsslipp (eller e-post/SMS)? Har man krav på å se den originale lønnslippen/e-posten eller knytter kravet seg til organets (eventuelle) gjenpart? Har jeg rett på innsyn i et dokument som ved et uhell er feilarkivert? Kan organet si at «jo vi vet hvor mye X hadde i bruttolønn (eller hvilke vedlegg e-posten hadde), men siden vi har forlagt gjenpart av lønnslippen (e-posten) har du enn så lenge (les: leeeeenge) heller ikke krav på å få innsyn i det mindre (bruttolønnen/vedleggene)?

Viljen/evnen til å finne forlagte e-poster kan variere i intensitet, særlig mht hvem som leter og hvem som ber om innsyn (jf BLD/Lysbakken-saken). Men har det rettsvirkninger for den materielle retten til å gjøre seg kjent med opplysningene? Risikerer jeg å tape min rett til innsyn dersom kommunen dagen før hovedforhandlingen (ved en «inkurie» ) sletter e-postgjenparten (muligens ulovlig, men det er en helt annen sak, som jeg har liten nytte/glede/evne til å forfølge) slik at saken må heves uten at saksbehandleren må gi opplysninger i rettsmøtet? Selv om kommunen har evne til enkelt og effektivt å gi innsyn kan kanskje retten like enkelt oppheves ved å forlegge/slette den elektroniske e-post-gjenparten? Eller etter din tolkning hadde jeg kanskje aldri rett til innsyn siden kommunen aldri rakk å avslå innsyn (de hevder å ha oppfylt samtlige krav – noe de kanskje har – men i tilfelle har det blitt borte i posten og er evt. journalført på et ukjent saksnummer).

Kjernen i vedtaksbegrepet er «avgjørelse», som innebærer en rettslig, faktisk, eller forvaltningsskjønnsmessig vurdering av et gitt forhold. I tillegg må avgjørelsen være bestemmende for rettigheter og plikter for en eller flere konkrete personer (eller personenes «rettsstilling»). Det er altså en normerende avgjørelse som søker å fastslå hvilke rettigheter du har ovenfor forvaltningsorganet. Om avgjørelsen inneholder elementer av forvaltningsskjønn er ikke av betydning, dette har svært mange lover (barnetrygd- og kontantstøttelovgivningen er f.eks. strengt lovbundet). Mangler forvaltningen materiell kompetanse til å fatte et vedtak med det innhold vedtaket fikk er det en innholdsmangel som gjør vedtaket ugyldig. Det er fortsatt forvaltningsorganet som er (personlig) kompetent instans til å avgjøre kravet, noe som offentleglova indirekte gir anvisning på i § 31, det er organet som skal avgjøre om kravet er berettiget etter gjeldende rett.

Et forvaltningsorgan som ikke behandler henvendelser vil ikke opptre i samsvar med lovgivningen (og bryte en rekke ulovfestede krav til god forvaltningsskikk). Jeg ser ikke helt hvordan du får det til å bli «lovlig nekte innsyn», hvis man må bryte lovbestemmelser for å få det til.

Hadde personen som våren 2011 krevde innsyn krav på innsyn? Etter den lovgivningen som gjaldt da kravet ble avgjort så hadde han det. Kan den tas vekk? Vel, hva om Stortinget bestemmer seg for å oppheve offentleglova i sin helhet fra 1.4.2012? Vurderingstemaet er da, som dommer Schei formulerte det i Borthen-saken at Grunnloven § 97 «må anses for å rette seg mot særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning».

At du har investert 100k i et dokumentinnsyn, og at lovendringen konkret og individuelt vil slå sterkt urimelig ut for deg er ikke avgjørende (så sier i alle fall Bugge med henvisning til Knoph, i JV-1999-65 s. 74-75, men uten noen henvisninger til rettspraksis eller lignende). Det avgjørende synes å være om utfallet av ny lovgivning rammer en gruppe spesielt hardt.

Samme forfatter mener også at rettigheter som følger direkte av lov har Stortinget vid adgang til å endre – herunder innskrenke. Forfatteren viser til førstevoterendes uttalelser i Rt. 1981 s. 278, der førstevoterende uttaler «Det er her tale om en rett som følger av lov, og rettens nærmere innhold må kunne reguleres slik Stortinget måtte finne det rimelig i utviklingens medfør». Altså er skranken høy før det skal konstateres «særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning». Den skranken er vi i dette tilfellet ikke kommet over, etter min mening. Jeg forutsetter imidlertid, i motsetning til deg, at det ikke her er snakk om egentlig tilbakevirkning. Dette utledes ganske direkte av forskjellen i vårt syn på hva som utgjør et vedtak og hvilken betydning kravet i seg selv skal tillegges, så jeg går ikke nærmere inn på det.

Ad #2:

Hvordan innsyn gis fastsettes av forvaltningsorganet «ut frå omsynet til forsvarleg saksbehandling» (offl § 30 første ledd første punktum), med det forbehold at man alltid har rett til kopi (første ledd annet punktum). Her er avgjørelsen overlatt det «frie» forvaltningsskjønn, det tilkommer forvaltningen (som en del av avgjørelsen av den materielle innsynsretten) å avgjøre hva avgjørelsen skal gå ut på. I den grad det er snakk om original eller kopi av lønnsslipp i disse dager når lønnsslipper hovedsakelig er elektroniske dokumenter så vil jo originalen normalt være tilsendt tjenestemannen og være i hans personlige eie, mens organet vil ha en kopi. Innsyn vil jo da i praksis være å få en kopi av denne kopien. For elektroniske lønnsslipper/elektronisk lagrede dokumenter blir det tilsvarende med en utskrift. Rettskrav på utlån av originaldokumenter kan ikke hjemles i offentleglova, jfr. JDs rettleiar pkt 9.4.3. Det samme må gjelde for rettskrav på å få inspisere de originale dokumentene, det være seg i organets elektroniske arkiver eller de originale papirarkivene.

«Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett.» Et dokument som ikke lenger finnes er det vanskelig å gjennomføre en innsynsbeslutning for, for å si det mildt. La oss si du ber om innsyn fredag 10. januar i en lønnsslipp fra januar året før. Etter forvaltningsorganets kassasjonsreglement godkjent av Riksarkivaren kasseres dette 12. januar ved en automatisk batchjobb. Innsynskravet ditt blir ikke behandlet før mandag 13. januar, og det blir avslått under henvisning til at dokumentet er slettet. Dokumentet er faktisk slettet, slettingen var lovlig, og innsynsbegjæringen din er behandlet innen én virkedag. Her begynner det å bli moro — organet har fulgt reglene for arkivering og kassasjon av egenforvaltning, og som følge av dette satt seg i en posisjon der det fysisk ikke *kan* etterkomme ditt innsynskrav om innsyn i det konkrete dokumentet.

Har du fortsatt et materielt krav på innsyn? Ser man offentleglova snevert etter sitt eget innhold har loven ingen regler om at innsynsretten din opphører ved noe tidspunkt. En slik forståelse vil imidlertid medføre at store deler av kassasjonsregelverket helt uten videre må settes ut av kraft, fordi en rekke dokumenter vil måtte oppbevares i tilfelle innsynskrav. All den tid kassasjonsregelverket og offentleglova har levd side om side i ganske mange tiår kan jeg ikke se for meg at dette er lovgivers tilsiktede rettstilstand. Men lønnsslippen som dokument eksisterer ikke, og dens manglende eksistens er et resultat av lovlige handlinger etter arkivlovgivningen og forskrifter. Spørsmålet er ikke drøftet i noen forarbeider, Lovavdelingen er bemerkelsesverdig stille om det, og jeg ser ingen uttalelser fra Sivilombudsmannen heller. Jeg vil anta at en naturlig forståelse av offentleglova og arkivlovgivningen sett i sammenheng tilsier at der dokumentet er lovlig slettet er også innsynsretten *i det aktuelle dokumentet* tapt. I så måte legger jeg en viss vekt på at forvaltningsorganenes raisons d’être er å utøve myndighet på forskjellige områder, ikke å være dokumentdepot i tilfelle innsynsbegjæringer — før eller siden må visse dokumenter kunne (lovlig) slettes under henvisning til at organet ikke lenger har juridisk eller administrativt behov for dokumentet. Offentleglova er viktig, og har en solid Grunnlovsmessig forankring, men den kan ikke trumfe alt. Retten til en rekonstruksjon der dette kan gjøres fra database vil omfattes av offentleglova § 9.

Justisdepartementet burde muligens presisere dette i offentleglova — at et dokument slutter å være saksdokument for organet når det er foretatt lovlig kassasjon eller oversendelse til Arkivverket.

Jeg har i det foregående forholdt meg til den lovlige slettingen av dokumenter. En uhjemlet sletting av dokumenter faller utenfor, og her faller ikke hensynet til sammenheng med arkivlovgivningen like tungt. Mye taler for at innsynsretten består her. Den vil vel i så fall ta form av en plikt til å rekonstruere dokumentet med alle tilgjengelige midler (ut over det som følger av offl § 9). Slik forstås konsekvensen av en uhjemlet sletting/tilfelle av bortkommet dokument i Arbeids- og velferdsetaten, fra den tiden jeg jobbet der. Hvis dokumentet er kommet bort vil god forvaltningsskikk tilsi at alle tiltak for å gjenfinne dokumentet må forsøkes, og i siste instans anses på samme måte som uhjemlet sletting (igjen, ditto).

Når du forsøker å konstruere en materiell rett til å gjøre seg kjent med opplysningene er ikke dette en rett som direkte følger av offentleglova, men en rett som avledes av at opplysningene finnes i et dokument eller kan fremstilles i et dokument med enkle fremgangsmåter, jfr. det jeg skrev ovenfor om dokumentbegrepet som «the vehicle of rights». Lovgiver har ikke ønsket å oppstille en plikt for organet til muntlig å gjennomgå eller gjengi opplysningene i dokumentet ut over den veiledningsplikten forvaltningen allerede har etter forvaltningsloven § 11. Her varierer imidlertid rettighetene fort etter din situasjon qua part eller utenforstående, det stilles større krav til veiledning for parter.

Jeg har ikke en juridisk bakgrunn men en realfaglig bakgrunn. Jeg henger ikke helt med i noen av de diskusjonene som løper her.

Jeg ser tre mulige riktige konklusjoner.

1. Alle mine tre saker skal behandles iht nye bestemmelser i offentlighetsloven.

2. Alle mine tre saker skal behandles iht offentlighetsloven slik den var på søketidspunktet. Forvaltningsorganet skal da sladde taushetsbelagte opplysninger.

3. Saken hvor vedtak var fattet før 16.12 skal klagebehandles etter slik loven var før 16.12, mens de andre skal behandles etter nye bestemmelser.

CAJ oppgir: ?Hovedregelen er at saker skal avgjøres etter gjeldende rett slik den er på vedtakstidspunktet.? Det er mulig det er rett, men da har man en hovedregel som gjør at man kan rammes av en vilkårlig saksbehandlingstid.

Forvaltningsorganet har ikke akseptert at bestemmelsen rammes av Grunnlovens § 97. De mener det er en tilbakevirkning som ikke rammes av Grunnlovens § 97

Offentlighetsloven regulerer din rett på dokumentasjon som finnes i forvaltningen. Den regulerer ikke forvaltningens plikt til å ha dokumentasjonen. Den reguleres via andre lover som arkivloven.

Dersom dokumenter ikke finnes er det derfor ikke offentlighetsloven som eventuelt ikke er fulgt, men andre lover.

Dersom det skulle bli foretatt en lovlig sletting av et dokument etter søknadstidspunktet for innsyn men før vedtakstidspunktet kan det være OK.

Det forutsetter to ting.

1 Behandlingen av innsynskravet utføres uten ugrunnet opphold. (Følger av offentlighetsloven)

2. De som står bak slettingen har ikke forstått at det er et innsynskrav på dokumentet. (Det vil være dårlig forvaltningskikk å bevisst slette et dokument man vet skasbehandles)

For øvrig er arbeidsgiver pliktig til å sende lønnslipper og dokumentere hva de har sendt. Lønnslipp er et saksdokument.

Til Jenson:

Jeg er i hovedsak enig i de fleste av dine betraktninger.

Men i forhold til #1 så mener jeg at normeringsaspektet er sentralt for om det er et vedtak eller en beslutning. Det må et minstemål av normering til for at det skal bli noe vedtak. Opptak til en konkret skole er bestemmende for elevens individuelle rett. De daglige avgjørelser av hvilken undervisning som tilbys er ikke noe vedtak selv om det involverer anvendelse av en rekke lovregel. Det er beslutninger.

Å bestemme om innsyn gis per fax, brev eller e-post (når ikke noe særskilt er krevd) er ikke tilstrekkelig til at man kan kalle avgjørelsen om å gi innsyn en normering/vedtak.

Forskjellen mellom beslutning og vedtak er av betydning både for når den individuelle retten inntrer, men også klagerett. Hadde innsyn vært enkeltvedtak hadde bestemmelsene om klageadgang vært overflødig eller til dels i motsetning til de ordinære klagereglene i forvaltningsloven. Man får ikke alle partsrettigheter ved å klage over manglende innsyn etter offentlighetsloven (selv om man kanskje kunne tolket at de særskilte klagereglene fortrengte alle forvaltningslovens (klage-)regler som følge av lex- specialis prinsippet). Kan man klage over innsynsnekt fordi saksbehandleren var inhabil eller andre saksbehandlingsfeil (JDs veileder sier ingenting om dette)?

Som du har konstatert så er spørsmålet om tidspunkt for retten av betydning for spørsmålet om tilbakevirkning. Det er åpenbart noe helt annet å trekke tilbake et tilsagn om fremtidig trygdeytelse enn om en allerede tildelt og utbetalt ytelse, selv om begge deler er bestemt av lovgiver. Vi får vel konkludere om at vi har forskjellig syn ? spørsmålet blir vel neppe avgjort med det første (om noen gang). Legger man ditt syn til grunn (mht tidspunkt) er jeg for øvrig enig med dine betraktninger.

Ad #2

På samme måte som det ikke finnes noen klar grense mellom beslutning/faktisk handling og normering/vedtak finnes det heller ingen skarpe grenser mellom prosessuelle handleplikter og materielle krav.

Akkurat dette spørsmålet kommer nok på spissen i min sak (når/dersom det faktisk blir noen hovedforhandling). Er det å gi innsyn bare en handleplikt eller en rett til noe resultat. Ingen kan yte det umulige. Men dersom det eksisterer en tilnærmet materiell rett vil man kunne kreve relativt større oppoffrelser enn dersom det er en begrenset innsatsforpliktelse.

Har kommunen noen plikt til å hente frem backupkopier og spørre sine ansatte om de kjenner noen som kan tenkes å ha «lånt» de savnede dokumentene (dersom de faktisk har slettet den elektroniske kopien av e-posten, noe kommuneadvokaten mener ikke å ha noen plikt å opplyse om som prosessledende spørsmål – siden jeg visstnok skal ha fått fullt innsyn. Saken er p.t. på vei til lagmannsretten som skal ta stilling til enkelte prosessledende spørsmål)?

Er det noe forhold mellom den interesse jeg har i å få et innsyn og den innsats kommunen plikter å yte for å oppfylle innsynskravet? Hvilken prosessuell betydning har kommunens interesse i at innsyn (ikke) blir gitt?Jeg er uten videre villig til å betale ytterligere 50.000,- for å få en kopi av de 3 sentrale dokumentene i saken (men siden vi (heldigvis) ikke bor i Kongo hjelper dette fint lite). Må jeg må nøye meg med å glede meg over at jeg i prinsippet hadde en gratis, ubetinget rett til innsyn, og at kommunen er av den oppfatning at fullt innsyn er gitt?

Det er derfor jeg mener begrepet «innsyn» er dårlig drøftet både i loven, forarbeidene og JDs veileder, siden man tar for gitt at organene enten har, eller ikke har et dokument. Hva skal til for at et dokument eksisterer i juridisk forstand. Hva er beviskravet til et dokuments eksistens? Kan man kreve innsyn i et dokument som mest sannsynlig eksisterer? Plikter organet å benekte et dokuments eksistens (hvis det rettslig sett ikke eksisterer har man jo ingen materielle rettigheter til «dokumentet»s innhold i det hele tatt). Men selv om kontinental rett ikke har noen eksplisitte discovery-mekanismer har man kanskje likevel prosessuelle rettigheter til et dokument som det er en ikke uvesentlig sannsynlighet for at motparten er i besittelse av?

(Hvis man ber om innsyn i Lysbakkens (til enhver tid) ennå-ikke-publiserte svar, plikter de i det hele tatt å besvare henvendelsen konkret – en uriktig benektelse kan jo ha (ytterligere) fatale virkninger. Fremleggelsesplikten i seg selv er udiskutabel. Men et konkret svar på en innsynsforespørsel er ofte mye mer verdifullt/betydningfult enn selve dokumentet.).

with people like one to grant visibly all of that numerous populaces would am inflicted with sold for electronic ebook to create selected jumps in favor of their unique terminate, mainly right away deddeeakddde

Great website! I am loving it!! Will be back later to read some more. I am taking your feeds also decedaeeadekadeg

Happy to become one of several customer for this wonder inspiring site D. eekacaackgffbddd

I discovered your blog web site website on the search engines and check several of your early posts. Always sustain up the very excellent operate. I lately additional increase Rss to my MSN News Reader. Looking for toward reading much far more on your part later on! cekdaafddeaa

Heya im for the first time the following. I discovered this specific table as a consequence I to discover The item faithfully of use &amp the idea rallied round myself publicized lots. I am hoping to deliver a little back again furthermore foster further like so cdcegdabbegc

I just like the valuable info you provide in your articles. I will bookmark your weblog and check once more here frequently. I am moderately sure I will be told lots of new stuff right right here! Best of luck for the following! ddeekfeaaddg

I’ve been absent for a while, but now I remember why I used to love this website. Thanks, I’ll try and check back more frequently. How frequently you update your site? fbfekkkdeeke

A big thank you for your article.Really thank you! Cool. kcdecebagcfd

Thank you for every other informative blog. The place else may just I get that type of info written in such a perfect means? I’ve a project that I’m just now working on, and I have been at the glance out for such information. ebcaekcfkdfa

Merely a smiling visitor here to share the love , btw outstanding style. Audacity, a lot more audacity and always audacity. by Georges Jacques Danton. feaagbeckdck