Anonymitet i PFU

Er personer som skjuler seg bak nicknames, pseudonym etc. fritt vilt i pressen? Har anonyme ingen klageadgang til PFU?

Spørsmålene er blitt stilt i forbindelse med at PFU har avvist klager som angår noen som ikke ønsker å fortelle hvem de er.

Alle kan i utgangspunktet klage til PFU (les mer om dette her: et tidligere blogginnlegg ). Samtidig er det slik at PFUs klageordning og Vær Varsom-plakaten først og fremst er til for å beskytte enkeltpersoner mot unødig krenkende og/eller skadelig publisitet. Derfor presiseres det i PFUs vedtekter:

«Dersom klager ikke er identisk med den eller de saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse.»

Én årsak til samtykkekravet skyldes at PFU verken kan eller vil behandle klager «over hodet» på folk; man må selv få bestemme om man opplever seg krenket av presseomtale eller ei. Vi vet også at mange heller ikke ønsker noe mer omtale av en sak, og sekretariat og PFU må derfor vite at vedkommende – de eller den direkte berørte –  er innforstått med at saken klages inn for PFU.

Den vanskelige åpenheten
Som klageinstans for pressen vet vi at noen kan være redde for at en klage til PFU bare vil gjøre «vondt verre». Enkelte frykter at mediene skal publisere enda mer om det de allerede opplever som et så stort overtramp at de har bestemt seg for å klage det inn til PFU. Vi har derfor forståelse for at noen klagere ønsker å være anonyme.

Samtidig jobber Norsk Presseforbund og PFU for åpenhet i pressen og ellers i samfunnet, og klageordningen er derfor basert på et prinsipp om mest mulig offentlighet (se PFUs vedtekter, §6). Som klageinstans må vi balansere klagernes behov for beskyttelse – slik at disse ikke opplever ytterligere belastninger ved å klage til PFU – opp mot prinsippet og idealet om mest mulig åpenhet.

I hvert PFU-møte åpner vi derfor for webstreaming fra PFUs behandling av saker som egner seg for dette – og som klageren har gitt sitt samtykke til at blir overført. (Dette er vi for øvrig alene om i verden; ingen andre presseetiske utvalg er så åpne som det norske PFU.) Samtidig er det så godt som alltid noen saker som lukkes i PFUs møter, og som blir omtalt i anonymisert form. Dette har både utvalg og sekretariat lang erfaring med. Muligheten for å anonymisere er også noe som er nedfelt i PFUs vedtekter.

Når parter nekter å avsløre sin identitet
Forutsetningen for å bli anonymisert i klagebehandlingen, er likevel at man aksepterer at tre parter må bli kjent med hvem dette handler om: PFU-sekretariatet, det innklagede mediet og selve utvalget (PFU) som skal gjøre den presseetiske vurderingen. Dette fremgår av våre retningslinjer.

Men hva skjer da når den krenkede parten ikke vil si hvem han/hun/de er? Kan man få innvilget anonymitet overfor én eller flere av de tre partene som alltid skal vite? Nei. Praksis er at PFU avviser slike klager.

Bakgrunnen for dette er at PFU må vite hva man skal ta stilling til; hvem er subjektet som mener seg rammet av den påklagede publiseringen og dermed er en mulig krenket part? Vurderingene vil naturlig nok preges av hvem som faktisk er omtalt; er vedkommende medievant eller ikke? Har den omtalte en posisjon som gjør at hun eller han må tåle omtalen? Er vedkommende én, to, eller til og med, kanskje enda flere? Er det en konkurrent eller en som tidligere har oppsøkt oppmerksomhet om samme sak?

Utvalget har derfor aldri behandlet klager der direkte berørt part ikke er kjent.