Avdelingslederen kommenterer i sine to brev ikke sin tidligere påstand om at innsyn er underlagt forvaltningens myndighet. Jeg tror mest det var et påskudd for å trekke ut tiden, på samme måte som han nå ber om en redegjørelse for om enkelte eller alle dommere ved Tingretten kan være inhabile. Kravet er imidlertid forkynt for Oslo kommune som har fått frist til 7. mars 2011 med å komme med tilsvar.

Tingretten opplyser også om at e-posten nå er slettet. Begrunnelsen lyder ?Uten en slik sletting vil lagringskapasiteten i domstolenes e-postsystem bli sprengt? og videre ?Det var på tidspunkt for slettingen ikke grunnlag for å anta at e-postmeldingen fra Trafikketaten ville vekke slik interesse som du har lagt i den?. Nå angir ikke domstolen når de faktisk slettet den, men helt siden 30. november 2010 (7 dager etter at den ble fremsendt) har jeg gjentatte ganger, skriftlig, mast på å få innsyn i selve e-posten (selv om jeg ikke begrunnet formålet). Jeg ba både lagmannsretten og Høyesterett om å pålegge å gi innsyn i dokumentene ? uten at de løftet en finger.

Hvis nå også Trafikketaten har slettet/?mistet? e-posten så har jeg i det minste bevist at det er rent faktisk er umulig å få innsyn i egne rettsaksdokumenter, uansett hvor store ressurser man legger i å forsøke. Jeg skal her på forumet nøye meg med å kommentere det jeg mener er av rettslig interesse mht innsynsretten i saksdokumenter (for ytterligere faktum henviser jeg til http://www.snarvei.no).

Løsningen for å tvinge domstolene til å overholde deres plikt til å gi innsyn tror jeg er å la manglende innsyn i saksdokumenter bli en absolutt saksbehandlingsfeil. Slik er det ikke i dag. Jeg forsøkte å argumentere med henvisning til EMD kjennelsen Walston vs Norway. Her ble Norge dømt for manglende fremsendelse av saksdokumenter. Høyesterett hadde kommet til at de aktuelle dokumentene var uten betydning for saken. EMD mente spørsmålet var irrelevant og skrev: ?The Court does not need to determine whether the omission to communicate the document caused the applicants prejudice?.the mere fact that the applicants were unable to respond meant that they were placed at disadvantage?.in a manner at variance with fair hearing guarantee in Article 6 § 1 of the Convention?.

Jeg argumenterte at det av dette burde følge at man uansett har krav på innsyn i saksdokumentene og at manglende innsyn da bør være en absolutt saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten er ikke enig og skrev:

?Om det skulle medføre riktighet at tingretten under sin behandling hadde et fotografi som klager ikke hadde sett tidligere, er lagmannsretten imidlertid uansett av den oppfatning at feilen ikke har innvirket på avgjørelsens innhold. En eventuell feil kommer således ikke i betraktning, jf straffeprosessloven § 343?.

I anken til Høyesterett anførte jeg lagmannsretten anvendte § 343 uriktig og at man måtte tolke § 343 innskrenkende i forhold til EMK artikkel 6 nr 1. Høyesterett behandlet ikke spørsmålet (enstemmig klart at anken ikke kan føre frem).

Rettstilstander er da (så vidt jeg kan forstå) slik at man har krav på innsyn i samtlige saksdokumenter, helt uavhengig av om de nye opplysningene er av betydning eller ikke. Manglende innsyn er da faktisk i strid med EMK artikkel 6 nr 1, uten at dokumentenes innhold er relevante i denne vurderingen (med hensyn til OM manglende innsyn er et brudd på EMK) . Domstolenes brudd på EMK er imidlertid uten rettsvirkninger på grunn av straffeprosessloven § 343. Domstolene står derfor rent faktisk fritt til ikke å respektere konvensjonen bestemmelser.

Sannsynligheten for at en evt klage til EMK skulle slippe gjennom er nå så liten at det ikke er noen reell risiko for at Norge blir dømt en gang til for det samme forholdet (fristen som utløp i desember var klagefristen til EMD, og som jeg av etiske grunner (noen skarve parkeringsgebyr) ikke ønsket å forsøke meg på).

Dersom noen har synspunkter på min analyse er jeg svært takknemlig. Jeg tror at akkurat dette spørsmålet kan være av betydning i forhold til rettssikkerheten i mer alvorlige saker.