EWOS og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) mot TV 2

PFU-sak 037/09


SAMMENDRAG:

TV 2 (Dokument 2) sendte mandag 3. november 2008 reportasjen «Rovdrift», om fangst av villfisk utenfor Norges og andre lands kyster for å produsere fôr til oppdrettslaks. Etter korte uttalelser fra et par kritiske norske kystfiskere, sier reporteren:

«- Det staten har gjort, er å bygge opp Norge til å bli verdens største produsent av oppdrettslaks. Norske interesser eier også store oppdrettsselskaper i andre land som produserer laks: Chile, Skottland, Irland og Canada. Dette gjør nordmenn til de største forbrukerne av verdens fiskeressurser: Pr. innbygger er det ingen andre som setter et større økologisk fotavtrykk på ressursene i havet. Norsk laks, kanskje landets viktigste varemerke, har blitt mangedoblet de siste 20 årene. Og denne veksten skal bare fortsette.»

I en påfølgende sekvens vises opptak med fiskeriminister Helga Pedersen på en PR-turné for sjømat «og en sjarmoffensiv for å lære norske barn å like oppdrettslaks». Det vises senere opptak med Helga Pedersen under en oppdrettskonferanse i Stavanger, og reporteren sier: «- I løpet av et kort intervju brukte hun ordet ”bærekraft” 15 ganger.»

Director Daniel Pauly ved University of British Columbia sier videre at «-Man brødfør ikke verden med laksefilet. Det er galskap», og reporteren tilføyer:

«- Dette sa Daniel Pauly i en dokumentarfilm som vi laget for fire år siden. Da viste vi at det ble brukt fire kilo fisk fra havet som fôr for å lage én kilo
oppdrettslaks. Vi fisket mye mer fisk i havet for å lage lakseføde enn menneskemat. Dette er ikke fisk som mennesker skal spise, det er fisk som skal spises av laks. I store fabrikker kvernes og kokes fisken til mel og olje. Dette er hovedingrediensene i laksefôret. Norge dominerer denne produksjonen på verdensbasis. Men Norge har ikke nok fisk selv til denne produksjonen. Så for å fôre den norske laksen må vi bruke store mengder fisk fra fattige land som Marokko, Peru og Chile. Fisk som der er viktig mat for mennesker.»

Og Daniel Pauly fortsetter:

«- Vi kan ikke annet enn å se dette som en maskin som suger opp ressurser. Nordmennene gjør det. Suger opp fisk fra land i den tredje verden. Det er utrolig. Å ta maten fra fattige er utrolig, og det er det som skjer.»

Videre sier reporteren:

«- EWOS er verdens største fôrprodusent, og det selskapet som bruker aller mest fisk fra havet for å lage mat til laksen. Den største aksjonæren i selskapet er Staten – deg og meg. Ledelsen av selskapet avviste all kritikk og var skråsikker på at de drev en bærekraftig virksomhet.»

Deretter vises et kort opptak fra 2004 med konsernsjef Kjell Bjordal i EWOS, som uttaler:
«- Vi slår naturen i utnyttelse av råvarene. Og mer trenger vi egentlig ikke å vite.»

Reporteren sier deretter:

«- Daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen lovte at problemet med det store forbruket av fisk som fôr til laksen, skulle løses i løpet av få år. Verdens tre største fôrprodusenter, BioMar, Skretting og EWOS, sier selv de er blitt flinkere til å utnytte villfisken, men innrømmer at det fortsatt brukes nesten fire kilo villfisk for å lage én kilo laks.»

Reporteren forflytter seg til Chile, der han på ny besøker en kystfisker han intervjuet i 2004. Den gang hevdet fiskeren Vargas at «før alle oppdrettsanleggene kom, var fisket mye bedre». Og reporteren forklarer:

«- Grunnen var at fisket ble forbeholdt blant andre norske industritrålere. Fisken de fanget endte her, hos den største laksefôrprodusenten i Chile: Norske EWOS, som er kontrollert av den norske staten.»

I tilknytning til de nye intervjuopptakene med den chilenske fiskeren tilføyer reporteren:

«- Fisken er borte. Han kan ikke lenger forsørge familien som fisker. Nå forsøker han å dyrke blåskjell langs stranden, men forurensningen fra oppdrettsanleggene gjør det vanskelig.»

Deretter utspiller denne ordvekslingen seg:

Vargas: «- Skalldyrene vokser ikke. De ødelegges av forurensningen fra laksefôret.»
Reporteren: «- Er det kjemikalienes skyld?»
Vargas: «- Ja, det er mye kjemikalier. Staten har gitt alle ressursene til de store selskapene. Men ikke til oss. Vi har ikke lenger ressurser.»

Og reporteren tilføyer:

«- Den norske staten og norske selskaper eier og kontrollerer nesten halvparten av lakseindustrien i Chile. Fiskebåtene ligger på land, fiskerne er arbeidsledige og ressursene i havet er i ferd med å forsvinne.»

Ytterligere to tidligere chilenske kystfiskere uttaler seg kritisk, innen Daniel Pauly igjen kommer til orde: «- I Chile har mange bestander av sardin, makrell og så videre blitt ødelagt av behovet for laksefôr.» Lederen av en chilensk miljøorganisasjon, Juan Carlos Cardenas, legger til:

«- De norske investeringene i lakseindustrien er enorme. De to-tre største selskapene i regionen er norske. Mange av støtteselskapene er også norske, og de vokser.»

På spørsmål om selskapene oppfører seg annerledes enn i Norge, svarer Cardenas:

«- Ja, det gjør de. Jeg skulle ønske at det norske samfunnet kunne se hvordan de norske selskapene oppfører seg her.»

Fiskeriminister Helga Pedersen konfronteres med opplysningene fra Chile, og medgir at «det høres ikke ut som noen god situasjon i det hele tatt». Hun forventer imidlertid av norske selskaper at de «forholder seg til regelverket i de landene der de opererer». Statsråden viser dessuten til Norge som en pådriver i FAO og i de regionale fiskeriorganisasjonene, for forsvarlig forvaltning.

Videre vises opptak fra kronprins Haakons besøk i Chile i januar 2008, da chilenske og norske myndigheter feiret «det suksessrike samarbeidet om masseproduksjon av oppdrettslaks i Puerto Mont-regionen». Samtidig vises demontranter utenfor konferansehotellet, og en miljøaktivist uttaler:

«- Vi ønsker at de informerer det norske samfunnet, og at man i Norge må diskutere ansvaret man har i forhold til de norske statseide selskapenes oppførsel her i Chile.»

I reportasjen inngår også intervju med Naturvernforbundets Gunnar Album. Han presenteres som «en av Norges fremste eksperter på ulovlig fiske og internasjonal handel med fisk». Mot slutten av reportasjen kommenterer han at norsk oppdrettsbransje fortsetter å vokse:

«- Det er det som er det absurde. At den norske staten er en så aggressiv pådriver for en næring som har så store negative konsekvenser. Og de er enorme. Vi kan ikke holde på og ødelegge havene for å produsere de mengdene laks vi gjør nå.»

Også innslag fra Kina, med promovering av norsk oppdrettslaks via den norske ambassaden i Beijing, inngår i reportasjen. TV-teamet besøkte dessuten et lite familieeid oppdrettsanlegg i Hardanger, med spørsmål om hva myndighetene har gjort for dem. En forsker ved Handelshøyskolen i Bergen uttaler seg om markedsføringen av norsk laks, med hovedvekt på «volumstrategi» og «stadig vekst».

Mot slutten av dokumentaren intervjues fiskeriminister Helga Pedersen på ny, nå om den forsatte veksten myndighetene tar sikte på for oppdrettsnæringen, til tross for angivelig nedfisking av «tobis, øyepål, kolmule langs vår egen kyst». Statsråden uttaler:

«- For det første, så holder vi på å bygge de bestandene opp igjen, og vi skal ikke ta ut mer av disse bestandene enn det de tåler.»

Reporteren stiller deretter spørsmålet «- Hvordan kan vi da øke oppdrettsbransjen?», uten at Helga Pedersen kommer med svar. Og reporteren avslutter slik:

«- Regjeringens viktigste redskap for å begrense det enorme forbruket av matfisk fra den fattige delen av verden, er å begrense antallet tillatelser, eller konsesjoner, til lakseoppdrett i Norge. Men regjeringen gjør det motsatte: I løpet av denne uken vil de gi nye konsesjoner til oppdrett av laks langs norskekysten, og de planlegger å gi ytterligere konsesjoner hvert eneste år fremover.»

KLAGEN:

Klagere er, i fellesskap, fôrprodusenten EWOS AS og Havbruksnæringsnæringens Landsforening (FHL). De mener TV 2-dokumentaren gir «en helt usedvanlig ensidig fremstilling av den norske lakseoppdrettsnæring». «Den inneholder en lang rekke av klart usanne faktaopplysninger, udokumenterte påstander og svært overdrevne karakteristikker. Kildevalget er uten unntak negative til næringen og ressursanvendelsen, og ikke én eneste representant for EWOS eller bransjen har fått anledning til å imøtegå angrepene.»

«Beskyldningene fremsettes i flere versjoner og av flere kilder, men uten noen form for dokumentasjon, motforestillinger eller kildekritikk. Det er i programmet ikke foretatt noe skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer. De faktiske påstander som fremkommer, og som er formulert entydig nok til å kunne etterprøves, er beviselig uriktige. Samtlige tall og forholdstall er uriktige. Dette er klare brudd på pressens undersøkelsesplikt.»

Klagerne viser til bl.a. følgende «relevant[e] fakta»:

«Villfisk, i form av fiskeolje og til dels fiskemel, er et nødvendig råstoff i produksjon av fiskefôr. (…) Det har i mange årtier vært fanget fisk for industrielt formål. Dette er i det alt vesentlige fiskeslag som er uegnet eller lite egnet for produksjon av menneskemat, og fiskeslagene etterspørres heller ikke for dette formål – heller ikke i ”den 3. verden”. Det er dessuten pelagiske fiskeslag som ikke (kan) fiskes av kystfiskere med små båter. (…) Etter at oppdrettsnæringen på 90-tallet for alvor begynte å vokse verden over, har forbruket av fiskeoljen gått fra teknisk industri, til å bli benyttet i produksjon av menneskemat.»

«Det fremgår av tabellen i vedlegg 2, at fra år 2000 har årlig menneskelig konsum av fisk steget med ca 11%… samtidig som fangsten av villfisk har vært helt stabil. (…) Andelen marine råvarer (villfisk) i fiskefôret har blitt vesentlig redusert de siste fem årene.»

Ifølge klagerne er det en «grov feil» når det i dokumentaren gjentatte ganger hevdes at «det går med fire kilo villfisk for å frembringe en kilo oppdrettslaks, og at det overhodet ikke skjer noen forbedring på dette punktet». «Basert på Bellona sin beregningsmodell, trenger en i dag ca. 2,1-2,5 kilo villfisk for å produsere 1 kilo laks. (…) Dette faktum fremkom også klart under konferansen AquaVision i august 2008, hvor TV 2 var til stede og gjorde opptak for dette programmet.»

«PFU bes merke seg TV 2s påstand i programmet om at ”Biomar, Skretting og EWOS… innrømmer at det fortsatt brukes nesten fire kilo fisk for å lage en kilo laks”. Alle de tre produsentene har hatt omtrent samme reduksjon av bruk av villfisk, og TV 2 kan umulig ha vært i kontakt med noen av disse – langt mindre fått noen til å ”innrømme” eller på annen måte gi uriktige opplysninger.»

For klagerne er det viktigst å få tilbakevist «de alvorligste beskyldningene», og først og fremst påstanden om at norsk lakseoppdrettsnæring tar ”mat ut av munnen” på fattige mennesker. Også påstanden om at «kystfiske som livsform er i ferd med å bli utryddet i Chile”, går klagerne sterkt i rette med. «Dette burde TV 2 sjekket med chilenske fiskerimyndigheter, som burde fått anledning til å kommentere sin ressursforvaltning.»

På samme måte mener klagerne at TV 2 skulle ha kontrollert påstanden om at «mange [chilenske] bestander av sardin, makrell og så videre er blitt ødelagt av behovet for laksefôr». «I et hvert tilfelle fremstår det som meningsløst å hevde at norsk oppdrettsnæring ”tar” ressursene fra folk. Det er åpenbart at det er chilenerne selv – gjennom sine myndigheter – som avgjør hvordan ressursene skal beskattes og anvendes.»

I sammenheng med dokumentarens fokusering på kystfisket i Chile, reagerer klagerne også på at en fiskers uttalelser gjengis ukritisk, «og endog legges ord i munnen om ”kjemikalier”.» «Det er fullstendig udokumentert at ”fiskefôret” inneholder mye kjemikalier som ødelegger.»

På samme måte finner klagerne det «fullstendig udokumentert» og «naturligvis helt uriktig» når Gunnar Album uimotsagt får hevde at vi «kan ikke holde på å ødelegge havet for å produsere de mengdene laks fremover». «Albums utsagn er i utgangspunktet en ren meningsytring, som isolert sett kunne passert, men i den sammenheng den fremkommer, fremstår det mer som en konstatering av faktum, og han er av TV 2 presentert som ”ekspert”…».

«Programmet har innledningsvis et klipp med bilder av en tråler ved navn ”Traal”, og intervju med en fisker, hvor det fremkommer helt uriktige påstander: ”Ved kaien bortenfor ligger en industritråler som soper havet for fisk, men produserer ikke mat til mennesker. (…) Slike industritrålere er det staten må ha for å skaffe mat til norsk oppdrettslaks.”»

«Den aktuelle tråleren har kvote på sei, sild, makrell og lodde, jf fartøyregisteret som er åpent tilgjengelig. (…) Disse fiskeslagene går i hovedsak til konsum, ikke industriformål. (…) Sekvensen gir en fullstendig gal beskrivelse av så vel makrellfangsten som hva som går til laksefôr.»

Også sekvensen som omhandler en PR-turné for sjømat, reagerer klagerne på, idet de mener den gir et «tendensiøst» inntrykk. «Kampanjemateriellet til barnehager og skoler gir tips og råd om ulike typer fisk og skalldyr, og ”oppdrettslaks” står ikke i noen særstilling.»

«TV 2 legger inn som faktum… at ”norske trålere og det statseide EWOS” er direkte årsak til at hele ressursgrunnlaget for fiskeren angivelig er borte. EWOS har absolutt ingen eierinteresser – heller ikke utenlands – i fiske- eller fiskebåter. Det at man kjøper fiskeolje og –mel kan umulig gi grunnlag for beskyldningen om at EWOS ”suger opp ressursene”. (…) TV 2 ber ikke om kommentar til sin egen påstand, og får da heller ikke det. Premissene i spørsmålet blir stående som faktum.»

«TV 2 tok kun kontakt med adm. dir. Kjell Bjordal (i EWOS; sekr. anm.) samme dag som programmet ble sendt, og da primært for å få ham til å delta i en debatt med WWFs Rasmus Hansson. Bjordal avslo dette fordi han ikke godt kunne debattere et program han ikke hadde sett.»

«De eneste utsagn fra EWOS i programmet, er hentet fra et program som ble sendt fire år tidligere, høsten 2004. (…) Det tidligere utsagn fra Bjordal er altså tatt ut av sin sammenheng, utstyrt med polemisk kommentar og brukes nærmest til å latterliggjøre EWOS holdning til de alvorlige beskyldningene som fremkommer ellers i programmet.»

«Fiskeriminister Helga Pedersen kan sies å ha kommet til orde i programmet, men også her har man valgt å latterliggjøre, ved å skamklippe et intervju til en sekvens hvor hun sier ”bærekraftig” 15 ganger. (…) Mot slutten av programmet stiller TV 2 ministeren et spørsmål, ”Men hvordan kan vi da øke oppdrettsbransjen?” som bare blir hengende som en konkluderende insinuasjon, idet hennes svar er utelatt. De teknikker som er benyttet overfor fiskeriministeren er ytterst tvilsomme… og benyttes som ledd i programmets ensidige fortegning av næringen.»

Etter klagernes mening har TV 2 forbrutt seg mot en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten, og de oppsummerer slik:

«Mangelen på imøtegåelsesrett er kanskje den mest iøynefallende, men det sier seg selv at hadde TV 2 a) sjekket fakta, b) holdt fakta og kommentar fra hverandre, c) sørget for bredde i kildevalget, d) lagt vekt på saklighet og omtanke, e) sørget for at kommentarer og overganger ikke gikk lenger enn det var dekning for i stoffet, og g) vært aktsom med bruk av bilder og uttalelser gitt i annen sammenheng – så hadde det neppe blitt stort behov for imøtegåelser fra vår side.»

TILSVARSRUNDEN:

TV 2 viser i sitt omfattende tilsvar til et møte man hadde med Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) 24.11.08. Et brev fra Dokument 2-redaksjonen, som svar på kritikk fra FHL, følger vedlagt. «TV 2 har ikke mottatt noen reaksjoner på dette.» Deretter heter det bl.a. i tilsvaret:

«Denne filmen bygger på og tar utgangspunkt i det faktum at den norske oppdrettsnæringen i stor grad er initiert, bygget og drevet frem som et statlig, nasjonalt prosjekt. (…) Når filmskaperne i denne filmen, forsøker å reise en kritisk debatt om det moralske grunnlaget for en stor og ekspansiv vekst, tilrettelagt og styrt av Staten, er det rimelig og naturlig at det er nettopp Staten som er adressat for kritikken, og at det er Staten, ved fiskeriministeren, som naturlig gir tilsvar til denne kritikken.»

«TV 2 vil med styrke fremholde at det ikke kan være i strid med god presseskikk å trekke frem enkelte avgrensede sider ved en næring. Det kan heller ikke være i strid med god presseskikk å bygge en slik dokumentar på en grunnleggende sterk kritisk holdning. Man er her prinsipielt i kontakt med grunnfjellet i ytringsfriheten. Å reise en kritisk debatt – og også publisere omstridte synspunkter –må være i tråd med medienes oppgaver slik de fremgår av VVP kapittel 1.»

«Mange vil også føle seg berørt og dermed også mene seg berettiget til, å gi innspill/ korreksjoner/tilsvar til filmen. Dersom dette skal gjelde ubegrenset, vil det være svært vanskelig, om ikke umulig, å produsere og sende provoserende og debattskapende filmer, om nasjonale og globale problemstillinger. (…) Man må når man skal gjøre en presseetisk vurdering i denne typen tilfeller, se saken i en bredere synsvinkel, hvor også tilbud om kommentar/deltagelse i det offentlige ordskiftet foran og i etterkant, tillegges vekt.»

TV 2 bekrefter at redaksjonen tok kontakt med konsernsjef Kjell Bjordal i EWOS den dagen dokumentaren skulle sendes, idet man ønsket et intervju til 21-nyhetene. «Bjordal ble naturligvis tilbudt å se filmen før han uttalte seg. Bjordal uttalte at han ”var travel” og ikke visste om han fikk tid, men skulle komme tilbake til redaksjonen.»

«Et viktig poeng er det at redaksjonen ikke hørte noe mer fra Bjordal, eller andre i hans nærhet, den uken. Ut over dette kan det opplyses at TV 2 Nyhetskanalen også tok kontakt med Bjordal senere i uken for å få ham til å stille i debatt der. Han takket også nei til dette.»

«TV 2 oppfatter dette som et forsøk på å unngå en offentlig debatt rettet mot politikere og statsadministrasjon om de åpenbare moralske problemer som bruken av villfisk som råstoff for oppdrettsproduksjon har i seg, i en situasjon hvor det offentlige Norge så sterkt understøtter og arbeider for en vekst i oppdrettsproduksjonen.»

«I filmens avslutningssekvens understrekes det fundamentale politiske ansvaret for denne utviklingen gjennom påpekningen av at regjeringen ytterligere forsterker veksten ved tildeling av nye konsesjoner til oppdrett (november 2008). Det hevdes ikke at FHL/Ewos opptrer lovstridig. Den som utsettes for ”sterke beskyldninger” slik VVP 4.14 gir anvisning på, er politikerne og deres forvaltere som styrer etter de politiske vedtakene.»

Når det gjelder reportasjens opplysning om at det brukes fire kilo villfisk for å produsere en kilo oppdrettslaks, medgir TV 2 at det her foreligger «en mulig uklarhet» som man er villig til å korrigere. Velrenommerte forskere og andre kilder skal imidlertid ha bekreftet «at det fortsatt i det praktiske liv og rundt i verden, ofte brukes nesten fire kilo villfisk for å lage en kilo laks». TV 2 viser også til et internasjonalt tidsskrift som høsten 2008 oppga disse forholdstallene som det globale gjennomsnittet.

«Selv om laks som sådan ikke skulle benytte opp mot 4 kilo, men 2-3 kilo, eller at typisk laks kan være mer effektiv mht fôrutnyttelse enn andre husdyr, endres jo ikke det prinsipielle utgangspunktet.»

«TV 2 kan ikke se at det har betydning for de grunnleggende dilemmaer som filmen reiser, at fiskeolje i tidligere tider ikke gikk til menneskeføde eller fiskefôr. Vi forstår heller ikke relevansen av opplysningene om menneskelig konsum av fisk. (…) Problemet er det faktum at man forer opp norsk og internasjonal oppdrettsfisk med villfisk, og at denne omfattende fangsten – på nye stammer fordi gamle er utpint – ikke er uproblematisk.»

TV 2 tar videre for seg de øvrige direkte sitater klagerne har trukket fram, men kan ikke se at det skulle bryte med god presseskikk å publisere dem. I tilknytning til utsagnene til Daniel Pauly, understreker redaksjonen at han ikke er noen omstridt vitenskapsmann. «Det er neppe omstridt at norske interesser har et slik forbruk som beskrevet. Norge utnytter fiskerier og flytter ressursene inn i norsk havbruksnæring.»

«Til innsigelsene mot Daniel Paulys opplysninger om Chiles bestander av sardin, makrell og så videre, antar vi at det ikke er omstridt at svært mange av bestandene det fiskes på er i ferd med å bli overfisket når det fiskes på et nivå som nå. Det er neppe heller noe[n] tvil om at fiske til fôr utgjør en ikke uvesentlig del av fangsten.»

«Dersom klagerne mener at kystfisket lever i beste velgående i Chile må de eventuelt dokumentere det. Vi antar også at klagerne kan fremlegge dokumentasjon for påstanden om at det ikke er de samme fiskeslag som går til bl.a. fiskefôr som beskattes av kystfiskerne, herunder en nærmere forklaring på hvorledes man ser økosystemene knyttet til de arter som fiskes til fôr, og de som fiskes av kyst- (og andre fiskere) for direkte konsum.»

«Dokument 2 har i arbeidet med denne filmen fått tallmateriale fra FHL som viser forbruket av fiskeolje og fiskemel i produksjonen av fiskefôr i Norge fra 2002 til 2007. Ifølge denne oversikten har Norge i 2007 importer snaut fire ganger så mye fiskeolje til fiskefôrproduksjonen som Norge selv produserer. (…) Chile og Peru er blant de største leverandørene…».

«TV 2 ser ikke at det som fremføres av klagerne, tilsier at TV 2 ikke har gjort ”noe forsøk på… å utøve kildekritikk”. Tvert om bygger TV 2 sitt program – i første rekke på gjennomganger av åpne kilder – som statistikker (fra FHL, Fiskeridirektoratet, Statistisk Sentralbyrå og Fiskeri- og Kystdepartementet), forskningsrapporter, offentlige utredninger, vitenskapelige artikler og medieoppslag. Dessuten har redaksjonen gjennomført en rekke intervjuer med mennesker i Norge, Chile og Canada.»

«Redaksjonen har forholdt seg til samtlige kilder med journalistisk grundighet og kritisk distanse. At kildenes informasjon danner grunnlag for bekymring er rimelig klart, og vi ser det ikke som i strid med god presseskikk å målbære denne i konfrontasjon med det politiske Norge.»

«TV 2 har i kontakten med kildene opplevd at disse av sin egen situasjon og tilknytning til bransjen, ikke ha villet stå frem, og kun har villet diskutere problemstillingene under forutsetning av et omfattende kildevern.»

Når det gjelder klagernes påpekning vedrørende opptaket med fiskebåten «Traal», heter det i TV 2s tilsvar: «Poenget med dette innslaget er ikke å gi noen informasjon om denne tråleren konkret. Poenget er å beskrive den realitet at ”Slike industritrålere er det Staten må ha for å få mat til norsk oppdrettslaks”.»

Og angående intervjuet med den tidligere firskeren Vargas i Chile: «TV 2 kan ikke se at det sies at det er kjemikalier i laksefôret. Det er forurensningene fra laksefôret og kjemikaliebruken som Vargas mener skaper problemer for hans forsøk på å dyrke skjell.»
TV 2 kan heller ikke se at den del av reportasjen som gjelder Chile, skulle «vært forelagt chilenske myndigheter». «Situasjonen til José Vargas er fulgt gjennom mange år. Å løfte frem hans situasjon for den norske fiskeriministeren kan vi vanskelig se er problematisk. Norske interesser står for eller initierer en vesentlig del av fôrfisket i Chile, og også EWOS er avtager for fangsten.»

«Redaksjonen har i ettertid ikke oppfattet noen misnøye fra fiskeriministerens side, og vi formoder at innsigelsene knyttet til henne ikke behandles uten samtykke. Vi vil for ordens skyld ha uttalt at TV 2 heller ikke ser grunnlag for å hevde at god presseskikk er overtrådt i forhold til henne. De redigeringsmessige grep som her er gjort må en statsråd tåle.»

Klagerne synes TV 2 i liten grad gir svar på de konkrete forhold som påklages. Derimot anser klagerne at tilsvaret framstår som «et forsvar av generelle synspunkter på global ressursanvendelse, og synspunkter på den norske stats rolle – samt argumentasjon for hva TV 2 muligens ønsket å sette under debatt». «Hvis programmet hadde hatt et innhold i tråd med hovedsynspunkter og angivelige siktemål som fremkommer i tilsvaret, ville det ikke vært grunnlag for nærværende klage.»

Det vises til at det i TV 2s tilsvar «gjentas en rekke ganger at siktemålet for ”kritikken” er staten og at fiskeriministeren burde være den som ga ”tilsvar”. Samtidig kritiseres ”bransjen” og EWOS’ direktør i særdeleshet for ikke [å] ha villet delta i ”åpen debatt omkring… konsekvensene av politiske beslutninger…».

Ut fra dette stiller klagerne spørsmålet: «EWOS’ direktør skal vel ikke svare for TV 2s kritikk mot konsekvensen av at staten og dens politikk, nasjonalt og internasjonalt? Direktør Bjordal kan bare svare for hva EWOS gjør eller ikke gjør, og hadde gjerne bidratt med fakta og kommentarer – dersom han eller andre i selskapets ledelse hadde fått anledning til det.»

«For øvrig fremgår [det] tydelig av tilsvaret at TV 2, verken den gang eller nå, har gjort klart for Bjordal hva han konkret skulle kommentere, debattere eller i særdeleshet; gi tilsvar på. Henvendelsen til Bjordal var så løs og vag, at han ikke kunne ivareta EWOS’ interesser eller kommentere de påstander som angår EWOS’ virksomhet.»

«Vi har meget store vansker med å se at en redaksjon som har jobbet med problematikken i måneder, kan påberope seg at tilsvarsretten er tilfredsstilt ved å prøve seg på en eneste henvendelse til Bjordal bare timer før dokumentaren skulle gå på luften.»

Klagerne tar videre for seg oppdrettskonferansen i Stavanger, som det vises opptak fra i reportasjen, og anfører: «Ett av hovedpoengene ved konferansen var at fôrindustrien nå hadde kommet så langt at det nå var produsert laks i fullskala med forbruk av marine råvarer lavere enn 1 kg pr kilo laks. Denne nyheten fikk relativt bred presseomtale. Det var umulig å unngå denne kunnskapen for folk som til overmål var på konferansen.»

«TV 2 velger fortsatt å forsvare seg med angivelige anonyme kilder i ”fôrselskapene”, og insinuerer at i ”det virkelige liv” er tallet ”mellom tre og drøyt fire kilo”… og antyder sågar frykt for represalier mot kildene og kildevernet som grunnlag for ikke [å] kommentere dette nærmere. Vi fester liten tillit til dette, men bemerker at hvis dette var sant, så burde TV 2 helt åpenbart ha forelagt påstandene for eksempelvis EWOS’ ledelse og gitt anledning til kommentar og dokumentasjon.»

«Det fremgår indirekte at TV 2 ikke har foretatt seg noe som helst konkret for å sjekke gehalten i påstanden fra de anonyme kilder… Er det virkelig god presseskikk å velge bort åpne kontrollerbare kilder, og i stedet gi anonyme kilder status som legitime representanter, jfr. uttrykket ”innrømmer”. Hadde TV 2 henvendt seg til for eksempel EWOS, så ville de fått de aktuelle tallene, grunnlaget for disse og beregningsmåten.»

«TV 2 gjør i tilsvaret et poeng av at ”Redaksjonen har forholdt seg til samtlige kilder med
journalistisk grundighet og kritisk distanse”… Vårt inntrykk er imidlertid at Gunnar Album i Norges Naturvernforbund er gitt en nokså særegen rolle som premissleverandør for ikke bare programmet, men også for TV 2s tilsvar til PFU. Se vedlagt kopi av mail som ble mottatt fire dager etter at klagen var sendt PFU.»

«Påstanden om ”fôrfangst” kobler TV 2 igjen til en ubegrunnet påstand om at ”totaluttaket av fisk fra havet vokser”… Dette er helt utvilsomt feil, jf det ubestridte faktum at totalfangsten har ligget stabilt på 85-86 millioner tonn årlig, i mange år – upåvirket av etterspørselsveksten i oppdrettsnæringen. Gitt dette faktum, blir TV 2s insinuasjoner om etiske dilemma for fôrprodusentene og mulig uansvarlighet, helt meningsløse.»

Klagerne betrakter ellers TV 2s tilsvar som en «tilsløring» når det gjelder henvisningen til kjemikalier i sekvensen fra Chile.

TV 2 forstår at klagerne «ikke liker» den påklagede dokumentaren, men fastholder at retten til samtidig imøtegåelse er ivaretatt, siden det er Staten som utsettes for kritikken. «Det er derfor Staten, representert ved fiskeriminister Helga Pedersen, får de kritiske spørsmålene.»

«Til kontakten med EWOS’ direktør for mulig deltakelse i nyhetsinnslag, påpeker TV 2 at dette ble gjort fordi TV 2 mente at utviklingen i fôr/fisk ratioen var noe man ønsket at EWOS skulle kommenetere. Direktør Bjordal må anses som svært ressurssterk. At han – til tross for tilbud om å se filmen og også når han blir kontaktet direkte – ikke klarer å avdekke hva man ønsker han skal medvirke i, faller på sin egen urimelighet.»

«TV 2 bestrider ikke at det arbeides for å redusere forbruket av villfisk-ressurser i oppdrett. Kjernepoenget er imidlertid at det faktiske forbruket ikke stemmer med de tall – fremkommet under helt optimale forhold – som klagerne påberoper seg. TV 2 påberoper sg naturligvis heller ikke anonyme kilder som eneste grunnlag. Kildene for opplysningene er åpne, poenget er at TV 2 sjekket ut opplysningene man hadde, og man fikk disse bekreftet.»

«TV 2 oppfatter at klagerne forsøker å isolere tallene til ”norsk lakseproduksjon”. Dette var ikke innretningen i programmet. EWOS, Skretting og Biomar er også internasjonale (multinasjonale) virksomheter. Råstoffet til produksjon av oppdrettsfôr kommer fra mange hav og verdensdeler, og det er betydelige produksjonsanlegg i flere verdensdeler, basert på forskjellige fiskestammer med forskjellige fôrverdier.»

For øvrig bekreftes det at teamet fra Dokument 2 var til stede under oppdrettskonferansen i Stavanger i september 2008. (…) Teamet var der i to timer, utelukkende fordi man hadde en intervjuavtale med fiskeri- og kystminister Helga Pedersen.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder TV 2s Dokument 2-reportasje «Rovdrift», om fangst av villfisk utenfor Norges og andre lands kyster for å produsere fôr til oppdrettslaks.

Den delvis statseide norske fôrprodusenten EWOS klager, sammen med Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL), over det de betegner som en helt usedvanlig ensidig framstilling av lakseoppdrettsnæringen. Klagerne finner det uakseptabelt at verken EWOS eller bransjen fikk anledning til samtidig å imøtegå beviselig uriktige påstander og alvorlige anklager. Etter klagernes mening har TV 2 dermed også forsømt sin undersøkelsesplikt. Klagerne reagerer også på måten et gammelt intervjuopptak med EWOS’ konsernsjef blir brukt.

TV 2 anfører at dokumentarens formål har vært å reise debatt om det moralske grunnlaget for veksten i oppdrettsnæringen, slik denne er tilrettelagt og styrt av Staten. For TV 2 framstår det som åpenbart at Staten er adressat for kritikken som reises i reportasjen, og at det derfor var naturlig å la fiskeriministeren være den som fikk komme samtidig til orde, slik det også skjedde. For øvrig viser TV 2 til at EWOS ble invitert til intervju i nyhetssending samme kveld som dokumentaren ble vist, men takket nei.

Pressens Faglige Utvalg vil i utgangspunktet, og i likhet med hva TV 2 gjør i sitt tilsvar, legge til grunn at det må være i tråd med medienes oppgaver å stimulere til kritisk debatt også gjennom formidling av omstridte synspunkter. Etter utvalgets mening var TV 2 i det påklagede tilfellet derfor i sin fulle rett til å fokusere på tallopplysninger om hvor store mengder villfisk omgjort til laksefôr som går med i oppdrettsnæringen.

Videre finner utvalget det godtgjort at den norske fiskeriministeren måtte være den som, på vegne av Staten, var den nærmeste å be om samtidig kommentar til reportasjens hovedvinkling. At det kan settes enkelte spørsmålstegn ved måten dokumentaren lar statsråden komme til orde på, faller imidlertid utenfor klagernes anliggende og hva utvalget skal ta stilling til.

På den annen side kan det ikke herske tvil om at reportasjen etterlater et inntrykk av at oppdrettsnæringen og fôrprodusentene er «skurkene» som er i ferd med å «tømme» verdenshavene for villfisk. Etter utvalgets mening er det derfor forståelig at klagerne reagerer som de gjør, og at de finner den ensidige og ubalanserte framstillingen uakseptabel. Selv om skaperne av dokumentaren og TV 2 fortjener ros for å ha satt et tema av stor betydning på dagsordenen, anser utvalget likevel at reportasjen ville ha tjent på å la de i praksis angrepne parter få komme tydeligere til orde med egne kommentarer.

Slik utvalget ser det, kunne det under ingen omstendighet forventes at fiskeriminsteren ville være den rette til eventuelt å gå i rette med spesifikke påstander som konkret gjaldt klagernes virksomhet. Siden TV 2 åpenbart hadde et ønske om å høre EWOS-direktørens versjon i nyhetssending samme kveld, må den logiske konsekvensen være at selskapet var å betrakte som en angrepet part i saken, og derfor måtte få komme til orde. At direktøren ikke var villig til å la seg intervjue samme kveld, opphever etter utvalgets mening ikke den presseetiske forsømmelsen ved ikke å ha gitt EWOS mulighet til å ta til motmæle i selve dokumentaren. Ved slik samtidig imøtegåelse ville klagerne fått mulighet til å kommentere vesentlige påstander, som mengden villfisk og andelen matfisk som går med til oppdrett av én kilo laks.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har TV 2 brutt god presseskikk.

Oslo, 28. april 2009

Hilde Haugsgjerd,
Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse

FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:

«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener TV 2 i dokumentaren ”Rovdrift” høsten 2008 på ett punkt brøt god presseskikk. Etter PFUs mening skulle TV 2 latt representanter for oppdrettsnæring og/eller fôrprodusenter få komme samtidig til orde i programmet, for der å kunne imøtegå påstandene som framkom. Slik utvalget ser det, kunne det under ingen omstendigheter forventes at fiskeriministeren ville være den rette til eventuelt å ta til motmæle når det gjaldt spesifikke påstander om mengden villfisk som skal til for produksjon av én kilo oppdrettslaks.»