["1673"] mot Bergensavisen

Bergensavisen brakte 19. mai 2007, under tittelen «Derfor Blodbyen», en énspaltet artikkel om bakgrunnen for hvorfor bebyggelsen som ble reist på Gyldenpris i Bergen etter bybrannen i 1916 ble kalt «Blodbyen». I innledningen til brødteksten står det:

«Det begynte som midlertidige brakker for hjemløse, men ble en sosial ghetto etter som årene gikk. Mange er urettferdig blitt stigmatisert på grunn av sin bakgrunn derfra, andre skulle ønske de aldri hadde hørt om stedet – men bodde der likevel år inn og år ut.»

Deretter, under mellomtittelen «EN BY I RUINER», beskrives situasjonen like etter bybrannen:

«Da ilden slukket (…) lå all bebyggelse fra Søndre Muregaard til Brandstasjonen i
ruiner. Ironisk nok stoppet brannen bokstavelig på trappen til Brandstasjonen. Situasjonen var, på tross av hjelp utenfra, katastrofal. Utallige bedrifter var uten lokaler. 2700 mennesker som hadde bodd i 612 leiligheter var hjemløse. Hvor skulle man gjøre av dem alle? Midlertidige brakker var eneste mulighet. »

Videre nevnes noen tidligere grenser i kommunen, og det opplyses at Gyldenpris lå «langt på landet i 1916», men at boforhold og omgivelser forandret seg med tiden. Avisen skriver:

«Gyldenprisbrakkene ble en lettvint løsning for kommuneledelsen å dumpe
såkalte sosiale tilfeller.»

De sosiale tilfellene forklares i fortsettelsen som «enkle sykdommer som slo folk ut», «alkoholikere», «prostituerte», «folk som hadde vært på feil side under 2. verdenskrig» og «fattigfolk».

Derpå følger en ny mellomtittel, «SLAGSMÅL OG DRAP», hvor forklaringen til kallenavnet «Blodbyen» antydes:

«(…) eldre politifolk har endeløse historier å fortelle, både om slagsmål og drap.
Utført i fylla det meste. Murhusene var malt ildrøde.»

Artikkelen avsluttes med å fortelle hvordan det gikk med «Blodbyen»:

«Etter hvert ble det for galt der borte. Bergen kommune måtte gjøre noe med et stort sosialt problem. Løsningen var å spre innbyggerne til andre bydeler. Og så jevnet de elendigheten med jorden. Det meste ble revet.»

KLAGEN:

Klageren er advokat Håkon Tranberg på vegne av historiker og frilansjournalist Erik Ole Paulsen, hvis navn står som byline på den innklagede artikkelen. Klageren skriver: «Artikkelen er imidlertid ikke skrevet av Erik Ole Paulsen, men av en journalist i Bergensavisen, men er basert på en artikkel som Erik Ole Paulsen solgte til Bergensavisen i 1998.» Klageren opplyser at han tidligere har bedt ansvarlig redaktør i Bergensavisen «om å besørge et dementi», siden Paulsen ikke har forfattet teksten, men avisen har tilbakevist at det foreligger noe brudd på god presseskikk.

Videre framgår det av et vedlegg til klagen, at en kvinnelig journalist i Bergensavisen ringte Paulsen tirsdag 15. mai og stilte ham noen spørsmål angående bydelen Gyldenpris, i forbindelse med at hun skulle skrive en serie om ulike bydeler i Bergen. Journalisten opplyste da at hun hadde funnet noen av Paulsens gamle artikler i arkivet, og sa at Paulsen ville bli kreditert både for sine uttalelser og eventuelle sitater fra disse. Dette aksepterte Paulsen. Han ble imidlertid ikke informert om hvilke tidligere artikler det skulle dreie seg om. Det forklares videre at Paulsen også «ventet på å bli ringt tilbake og orientert om hvordan teksten og sitatene ville lyde, for å avklare om de var korrekte eller feilaktige. Det skjedde beklageligvis ikke». Samtidig anføres det i selve klagebrevet at Paulsen ba avisen om et honorar for konsultasjonen overfor journalisten, men at han da ikke visste at avisen planla noen artikkel i tilknytning til den gamle artikkelen hans.

Klageren mener Bergensavisens redigerte artikkel er «et tendensiøst og ubalansert utdrag», som «gir en unyansert fremstilling av sakens tema». Videre reagerer klageren på at avisen trykte den redigerte artikkelen uten «å få brakt klarhet i om Erik Ole Paulsen ville stille seg bak den fremstillingen». Klageren opplyser også at Paulsen «er en av Bergens mest profilerte lokalhistorikere» og at han i etterkant av publiseringen er blitt «personlig konfrontert av lesere med ensidigheten av de historiske forholdene som ble beskrevet i den redigerte artikkelen». Klageren mener derfor at «Bergensavisens handling er en krenkelse av Erik Ole Paulsens integritet som historiker». I denne sammenhengen viser klageren blant annet til et leserinnlegg som sto på trykk i Bergensavisen 5. juni 2007, der innholdet i den innklagede artikkelen beskrives som «tøv», og Paulsen karakteriseres som «historieløs». Kommentatoren spør også: «Er Erik O. Paulsen bare ute for å mobbe en hel gruppe, eller er det andre grunner?». (Leserinnlegget er vedlagt klagen.)

I et vedlegg til klagebrevet hevder klageren dessuten at artikkelen «er et brudd på det som finnes av skrevne og uskrevne regler innenfor åndsverk- og pressejussen», og det påpekes at artikkelen er misvisende, blant annet fordi den ikke gjengir Paulsens beskrivelse av «Blodbyens» utstrekning, «noe som er et viktig tema i hans artikkel». I tillegg mangler et avsnitt som gjør at «de ’stigmatiserte’ som Erik Ole Paulsen forsvarte i sin artikkel (…) atter engang følte seg stigmatisert (…) stikk i strid med Erik Ole Paulsens etiske holdninger og intensjoner».

Det utelatte avsnittet lyder som følger: «Folk som ikke greidde å karre seg frem i år hvor spisse albuer og hard arbeidsinnsats var nødvendig. Vi vet alle at ikke alle greier å henge med som nissen på lasset. Innbyggerne på Gyldenpris var altså ingen homogen gruppe, snarere en underlig blanding av mennesker av alle typer som var havnet der, hver på sin måte. Det er svært farlig å stigmatisere mennesker bare på bakgrunn av opphavssted, spesielt i ’Blodbyen’.»

Oppsummert ber klageren Pressens Faglige Utvalg vurdere «hvorvidt Bergensavisen opptrådte i samsvar med god presseskikk når den gamle artikkelen ble redigert og trykt på nytt uten samtykke».

TILSVARSRUNDEN:

Bergensavisen (BA) viser til en redegjørelse i et tidligere brev sendt klageren, hvor avisen hevder at klagerens påstand nok er en «misforståelse». Videre bemerker BA følgende: «En lenger [sic.] versjon av den innklagede artikkelen av Erik Ole Paulsen har tidligere vært kjøpt og trykket i avisen. Den originale artikkelen foreligger i BAs redaksjonelle arkiv. Den ble forkortet og brukt på nytt, siden den omhandlet samme tema som hovedartikkelen. Paulsens artikkel er redigert av en deskmedarbeider i tråd med normal praksis i redaksjonen».

I tilsvaret hevder avisen videre at «BA-journalist NN konfererte på telefon med Erik O Paulsen om å få bruke hans artikkel på nytt, noe han samtykket i, forutsatt at han fikk et nytt honorar på noen hundre kroner». I tilsvaret innrømmer imidlertid BA at det burde vært «uttrykkelig avtalt» med Paulsen at artikkelen var noe forkortet og redigert, og BA synes det er «beklagelig at Erik O Paulsen og BA-journalist NN har hver sin oppfatning av hva som ble avtalt mellom dem på telefon». BA understreker også at «avisen handlet i god tro».

Klageren avviser i sitt tilsvar at Paulsen samtykket til at BA kunne redigere den opprinnelige artikkelen mot et honorar, selv om journalisten skal ha forstått det slik. Klageren synes videre det er «mer enn spesielt» at BA kunne trykke en redigert artikkel før den var lagt fram for Paulsen. Dessuten mener klageren at BA burde ha framskaffet skriftlig dokumentasjon for sin framgangsmåte.

Klageren påpeker også følgende: «Ved å erkjenne at forkortelse og redigering av artikkelen burde vært uttrykkelig avtalt, oppfatter vi Bergensavisen slik at den erkjenner at avisen er å bebreide for manglende klarhet om hva som ble avtalt».

Klageren hevder også at Bergensavisens handling ikke bare er i strid med god presseskikk, men at den forsterkes av at den i tillegg er i strid med åndsverkloven § 3, 2. ledd.

Bergensavisen (BA) påpeker i sitt siste tilsvar følgende: «Det er ikke spesielt at en artikkel blir redigert og forkortet. Alt som kommer på trykk i avisen, blir faktisk gjennomgått av en redigerer, for retting av skrivefeil og tilpasning av lengden i forhold til tilgjengelig plass. Det gjelder leserbrev, kronikker og journalistenes artikler. Ved nøytral redigering blir artikkelens forfatter normalt ikke kontaktet om foretatt redigering. I denne saken burde vi kanskje likevel ha gjort det.» BA anser imidlertid ikke at avisen har begått noe presseetisk overtramp.

Videre avviser BA at det skulle være nødvendig å trykke et dementi med hensyn til at Paulsen er oppgitt som artikkelforfatter, ettersom en litt lengre versjon av artikkelen er publisert tidligere. BA benekter også å ha handlet i strid med åndsverkloven.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Bergensavisen, der det fortelles om bakgrunnen for kallenavnet «Blodbyen», som ble brukt om bebyggelsen som ble reist på Gyldenpris i Bergen etter bybrannen i 1916.

Via advokat klager historiker og frilansjournalist Erik Ole Paulsen, hvis navn er oppgitt i den innklagede artikkelens byline. Paulsen hevder han ikke har forfattet artikkelen, men at den bygger på en tidligere artikkel han skrev og solgte til Bergensavisen. Klageren mener den redigerte og innklagede artikkelen er tendensiøs og ubalansert, og stigmatiserer en befolkning, stikk i strid med intensjonene i den originale artikkelen. Videre mener klageren at dette krenker hans integritet som historiker, og han spør om det er god presseskikk å redigere og trykke en artikkel på denne måten uten samtykke.

Bergensavisen avviser at de har begått noen presseetiske overtramp, og hevder klageren, i en samtale med en av avisens journalister, samtykket til at avisen kunne bruke artikkelen på nytt. Bergensavisen innrømmer imidlertid at en avtale om å forkorte og redigere artikkelen burde være «uttrykkelig avtalt». Videre understreker Bergensavisen at det er vanlig praksis at avisens redigerere forkorter og tilpasser artikler i forhold til tilgjengelig plass, uten å informere den som har skrevet artikkelen om dette. Avisen innrømmer likevel at man kanskje burde ha informert klageren i dette tilfellet.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at partene er uenige når det gjelder hvilke avtaler som ble inngått før artikkelen sto på trykk, men vil på et generelt grunnlag minne om Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»

Videre registrerer utvalget at Bergensavisen innrømmer at den burde hatt en klar avtale med klageren, og at avisen i denne saken kanskje også burde ha kontaktet klageren om foretatt redigering. Dette er utvalget enig i. Utvalget vil videre understreke at en redaksjon ikke kan ha samme frihet i redigeringen av innsendt materiale av denne type, som man har overfor egne medarbeidere.

Utvalget er enig med klageren i at den redigerte artikkelen kan oppfattes som stigmatiserende overfor den omtalte befolkningen på Gyldenpris, ettersom Bergensavisen har utelatt viktige poenger. Videre mener utvalget at Bergensavisen burde ha klarlagt for leserne at artikkelen var et utdrag av klagerens opprinnelige versjon.

Bergensavisen har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 20. november 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse