Adv. Leiv Bjørnsen (p.v.a. klient), Advokatfirma Bull ANS mot Aftenposten
Aftenposten s morgenutgave hadde 2. mars 1999 en nyhetsartikkel med tittelen » Hovedtiltalte: – Planla aldri å drepe Tom Halvorsen «. Artikkelen var et rettsreferat fra den såkalte «Tom-saken» i Sandnes, der en ung mann ble likvidert i tilknytning til strid innen det lokale narkotikamiljøet. I rettsreferatet navngis flere av de tiltalte i saken, blant dem en «medhjelper». Sistnevnte omtales med fullt navn og klengenavn, som del av en av de hovedtiltaltes forklaring for Jæren herredsrett.
KLAGEN:
Klageren , advokat Leiv Bjørnsen på vegne av den navngitte «medhjelperen», påklager Aftenpostens identifisering av klienten. Han påpeker at rettsreferatet også ble lagt ut på avisens internettsider, «hvoretter artikkelen får et enda større publikum, over en lengre tidsperiode og med søkemuligheter.»
Advokaten understreker at hans klient aldri var tiltalt for drapet på Tom Halvorsen. Fem tiltalte fikk sine saker ført for herredsretten samtidig, og – ifølge klageren – var påtalemyndigheten på forhånd i tvil om hans klients sak skulle fremmes sammen de tre
som var tiltalt bl.a. for overlagt drap. Slik klageren ser det, har ikke klienten vært tiltalt for noe som skulle tilsi eller grunngi identifisering. » Han ble domfelt til en straff på fengsel i 8 måneder. »
Og klageren skriver:
«Enkelte aviser/media har i løpet av saken navngitt de 3 drapstiltalte. Det har variert noe hvorvidt alle eller kun noen av disse har vært navngitt. Bakgrunnen for navngivelsen/ identifiseringen har etter det jeg forstår bl.a. vært begrunnet i at noen av disse selv har avgitt intervju til enkelte aviser, samt sakens alvorlighet. Den yngste drapstiltalte, på 17 år, er stort sett ikke navngitt. I den aktuelle artikkel i Aftenposten er vedkommende kun identifisert som » 17-åringen «.
Klageren opplyser at hans klient aldri har avgitt noe intervju «eller uttalelse til avis eller andre media i sakens anledning». » Det er således oppsiktsvekkende, og svært beklagelig, at Aftenposten i den aktuelle artikkel benytter fullt navn i tillegg til hans meget benyttede klengenavn… «. Klageren anfører at «gjenkjennelseseffekten» har vært stor, og rammet såvel klienten som hans familie sterkt. Advokaten påpeker også at «ingen andre media, verken lokalt eller sentralt» har brukt klientens navn eller identifisert ham på annen måte.
For øvrig finner klageren det «særdeles betenkelig» at klienten omtales » i sammenheng med et sitat fra hovedtiltaltes forklaring, hvoretter det fremstår som om NN har vært med på og vært kjent med betraktelig mer enn det han vitterlig hadde vært med på. »
Som konklusjon så langt viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering i retts- og kriminalreportasjen.
Advokaten tilføyer imidlertid at han senere har vært i kontakt med avisen. «Det ble fra denne side signalisert vilje til en løsning av saken gjennom beklagelse fra Aftenposten og betaling av en ikke beløp-satt kompensasjon…». Ifølge advokaten skal imidlertid » viljen til selvkritikk » ha vært » totalt fraværende «.
SPØRSMÅL OM SØKSMÅL:
Sekretariatet ba klageren avklare om det var aktuelt å gå til søksmål mot avisen.
Klageren opplyste i svarbrev at han, på vegne av sin klient, hadde krevd en erstatning på 8000 kr., pluss dekning av advokatomkostninger, fra Aftenposten. Dessuten var den påklagede artikkelen krevd fjernet fra avisens internettsider. Som vedlegg oversendte klageren for øvrig kopi av den aktuelle dommen fra Jæren herredsrett, og opplyste at den for hans klient er rettskraftig.
Sekretariatet ba igjen om å få avklart om erstatningskravet kunne innebære et etterfølgende søksmål.
Klageren svarte denne gang «at det i utgangspunktet ikke er aktuelt å gå til søksmål mot Aftenposten og at det i hvert fall ikke er åpenbart at saken vil bli brakt inn for noen domstol. Det skal således ikke være noe til hinder for at PFU behandler saken.»
I senere brev har klageren opplyst at Aftenposten har avvist å etterkomme erstatningskravet.
TILSVARSRUNDEN:
Avisen påpeker innldningsvis i sitt tilsvar det den betegner som » den uryddige fremgangsmåten fra klageren «, og viser til at «nesten samtidig ble det fremmet klage til PFU og sendt krav om erstatning til Aftenposten.» «Det virker nesten som om klageren venter med å ta endelig stilling til søksmål inntil utfallet av PFU-behandlingen foreligger. Forløpet smaker nærmest av utpressing, idet det synes som om muligheten for å få utbetalt noen ?raske? kroner er mer tungtveiende enn sakens realitet; identifisering i retts- og kriminalreportasjer.»
Til selve klagen anfører avisen bl.a.:
«Den påklagede artikkel ble publisert under den pågående rettssak etter det grufulle drapet på Tom Halvorsen, en kriminalsak som vekket oppsikt og avsky over hele landet. På det tidspunkt var NN (klagerens klient) bl.a. tiltalt for ? ulovlig frihetsberøvelse, eller medvirkning til dette, og frihetsberøvelsen har medført noens død ?. Aktoratets påstand var 3 ½ års fengsel.»
Aftenposten anser derfor at selv om klagerens klient ikke var blant de tre hovedmenn som var tiltalt for drap, » hadde han på publiseringstidspunktet en alvorlig tiltale mot seg. » «Hans forsvarer motsatte seg ikke at saken mot NN ble ført parallelt med saken mot de hovedtiltalte, og det indikerer NN?s nære forbindelse til drapet, selv om han til slutt ?bare? ble dømt for ulovlig frihetsberøvelse.»
Når avisen ikke navnga den tiltalte 17-åringen i saken , vises det i tilsvaret til vedkommendes lave alder. For NN?s del hadde avisen «ingen betenkeligheter» på grunn av hans alder, 24 år, » fordi det måtte forventes at NN hadde større modenhet og derved en annen forståelse av hva hans medvirkning måtte bety .»
Avisen uttrykker forståelse for at en navngivelse kan virke belastende på en tiltalt/domfelt, likeså at identifisering også kan ramme uskyldige pårørende/familie. «Slik Aftenposten leser klagen til PFU, klager NN kun på egne vegne over den belastende navngivelse, og ikke på vegne av familien.»
Aftenposten utelukker ikke at navngivelsen kan ha identifisert NN for en større krets, men stiller seg tvilende til at det i nærmiljøet ikke allerede var kjennskap til at han var innblandet i Tom-saken. «Vi mener at det i denne sammenheng er irrelevant om NN har avgitt intervju eller uttalelser i forbindelse med kriminalsaken mot ham. Redaksjonen må til syvende og sist etter selvstendige avveininger avgjøre spørsmålet om publisering av navn, uavhengig av involvertes ønsker om å forbli anonym. »
Når det gjelder internett-versjonen av artikkelen, viser Aftenposten til Norsk Redaktørforenings årbok for 1998, om at «moderne informasjonsteknologi i noen grad har revet i stykker det tradisjonelle ?glemselens slør? og at man i praksis må leve med konsekvensene av egne handlinger lenger enn tidligere». (Kopi vedlagt).
Klageren tilbakeviser avisens påstand om «uryddig fremgangsmåte» fra hans side, og mener dette er «å snu saken totalt på hodet». Klageren viser til at første kontakt med journalisten som skrev referatet ga inntrykk av at navngivelsen av NN kunne bero på en misforståelse. Ifølge klageren var det derfor ment som et forsøk på en snarlig løsning å forslå at klienten fikk et «plaster på såret», uten at saken ble bragt videre hverken for rettsystemet eller PFU.
For øvrig anser klageren at tilsvaret fra Aftenposten » bærer i det hele svært lite preg av den ydmykhet som avisen burde vist for om mulig å få løst saken på et tidligere tidspunkt «. «Avisens manglende forståelse for straffeprosessen fremgår også av tilsvaret.» Klageren mener avisen forsøker å få PFU til å se bort fra at det, foruten NN, også var en femte tiltalt i samme sak, «til tross for at han ikke hadde noen som helst forbindelse med drapstiltalen mot de 3 hovedtiltalte.»
Klageren påpeker for øvrig at den femte tiltalte fikk dobbelt så lang fengselsstraff som NN, uten at han bli identifisert i pressen.
Og klageren fortsetter:
» Til tross for at Aftenposten hevder det motsatte, var det ikke i lokalmiljøet foretatt en identifisering av NN som en person som var en av de tiltalte i den aktuelle sak. Selv om undertegnede ikke har fått noen direkte fullmakt til å inngi klage på vegne av familien, fremgår det også av selve klagen at NN har reagert på egne vegne og at hans nærmeste familie har reagert på navngivningen …».
Aftenposten presiserer i sine siste kommentarer at avisen «hevder ikke» at NN var identifisert i nærmiljøet, men » stiller seg tvilende til » at det ikke var kjennskap til at han var involvert i Tom-saken. «Vi mener det er vesensforskjell på å identifisere en 17-åring og en 24-åring».
Avisen forstår klageren dit hen at han mener det var unødvendig å identifisere hans klient, og skriver: «Om så skulle være tilfellet, kan Aftenposten ikke se at den påklagede identifisering i en så alvorlig sak er i strid med pressens etiske regelverk, langt mindre godta at identifiseringen gir grunnlag for krav om erstatning/oppreisning».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen har sin bakgrunn i drapet på en ung mann i Rogaland i mai 1998, i pressen omtalt som «Tom-saken». I tillegg til de hovedtiltalte sto et par andre ungdommer samtidig tiltalt for mindre alvorlige forhold. En av de sistnevnte, en 24-åring, klager via advokat over at Aftenposten i et rettsreferat navnga ham og dessuten la artikklen ut på avisens internettsider. Advokaten påpeker også at klienten ble omtalt i en sammenheng som kunne tyde på at han hadde vært sterkere involvert i saken enn tilfelle var. Ifølge advokaten har identifiseringen vært en stor belastning i nærmiljøet for klageren og hans familie.
Aftenposten anfører at selv om klageren ikke var blant drapssakens hovedmenn, hadde han på publiseringstidspunktet likevel en alvorlig tiltale mot seg. Mens en 17-årig medtiltalt var anonymisert i rettsreferatet, hevder avisen at den ikke hadde betenkeligheter med å navngi klageren. Aftenposten viser til at klageren måtte forventes å ha større modenhet og dermed en annen forståelse av hva hans medvirkning kunne innebære. Avisen utelukker ikke at navngivelsen kan ha identifisert klageren i en større krets, men stiller seg tvilende til at hans innblanding i «Tom-saken» ikke allerede var kjent i lokalmiljøet.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det heter: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav».
Sett på bakgrunn av sakens alvorsgrad, og den medieeksponering de hovedtiltalte allerede hadde fått, konstaterer utvalget at klagerens navn på ingen måte er framhevet i rettsreferatet. Utvalget kan ikke se at det har vært avisens intensjon å eksponere klageren i særlig grad.
I det påklagede tilfellet er utvalget i tvil om berettigelsen av å plassere klageren i gruppen unge lovovertredere. Selv om det kan stilles spørsmål om navngivelsen var nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav, anser utvalget at avisens handlemåte må aksepteres innenfor rammene av de presseetiske normer.
Etter en samlet vurdering har Aftenposten ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 24. august 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen