Dyrevernnemnda i Sel. mot Gudbrandsdølen Dagningen

PFU-sak 91-014


SAMMENDRAG:
20. oktober 1990 bragte Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer en nyhetsartikkel med tittel «Dyretragedie i Heidal». På en gård i Sel har dyrevernnemnda og distriktsveterinæren konstatert 5 døde og flere sulteforede griser, som ble sendt til slakt. Ifølge avisen har nemnda anmeldt forholdet til lensmannen for politietterforskning. I artikkelen er brukt vendinger som «En forferdelig dyretragedie» og «Det var et grusomt syn som møtte dem (nemnda)».

Klageren mener det ikke var/er grunnlag for «de påstander, antagelser og gjetninger» som framgikk av artikkelen. Det som, ifølge klageren, gjør oppslaget spesielt alvorlig er «bl.a. direkte usannheter og overdrivelser i forhold til fakta, som i neste omgang rammer mennesker, deriblant barn, som ikke har noe med saken å gjøre». Klageren antar at det er distriktsveterinærens rapport etter nemndas befaring som er bakgrunnen for artikkelen. Rapporten gir imidlertid ikke grunnlag for avisens påstander, hevder klageren.

Avisen påpeker i begge tilsvar at det ikke var ovennevnte rapport som ga grunnlag for artikkelens karakterisering av dyretragedien. Derimot, heter det, kontaktet journalisten politi og distriktsveterinær, som ga de opplysninger artikkelen bygget på. «GLT mente klart at det var grunnlag for en slik karakteristikk, ut fra de opplysninger vi hadde fått». I avisens tilsvar legges det også vekt på at distriktsveterinæren ble tilbudt spalteplass «til ytterligere kommentar, evt. korrigering» da han tok kontakt og framførte kritikk. Ifølge avisens tilsvar mente veterinæren at korreksjon ikke var påkrevet. «Overfor oss er det ikke påvist noen ‘direkte usannheter og overdrivelser i forhold til fakta'», påpeker redaktøren. «Det er selvsagt en belastning for enhver som begår en lovstridig handling når handlingen blir offentlig kjent. Media kan imidlertid ikke la være å omtale slike handlinger av den grunn», heter det i avisens tilsvar.

Pressens Faglige Utvalg uttaler at det neppe kan betegnes som åpenbare brudd på god presseskikk å ta i bruk de ord og uttrykk avisen gjorde i den påklagede artikkelen. Sterke karakteriseringer kan lett få utilsiktede, skadelige virkninger for uskyldig tredjepart. Derfor bør avis/journalist advares mot å trekke for vidtgående slutninger av relativt få opplysninger. Dette særlig fordi man i etterkant ser – slik det framgår av partenes tilsvar – at det må ha oppstått misforståelse mellom distriktsveterinæren og journalisten vedrørende tidspunktet for når døde griser ble funnet og dyrevernnemndas senere befaring. Forøvrig må det godskrives avisen at den tilbød distriktsveterinæren spalteplass for evt. kommentar/korreksjon, men tilbudet ble ikke benyttet. Avisen har ikke brutt god presseskikk.

DET PÅKLAGEDE FORHOLD
Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer bragte 20.10.90 følgende nyhetssak, med tittelen » DYRETRAGEDIE I HEIDAL».

I ingressen heter det:

» En forferdelig dyretragedie er nå rullet opp i Heidal. 35 griser var døde eller måtte avlives, etter at hele besetningen var sulteforet i lengre tid. Saken er anmeldt til politiet, som starter etterforskningen over helgen. Det er en kvinne og en mann som driver garden der tragedien ble utspilt i grisefjøset».

Og videre i artikkelen:

«Det hele startet for vel en uke siden, da dyrevernsnemnda i Sel fikk et tips. Dyrevernet dro straks på inspeksjon på garden, og det var et grusomt syn som møtte dem. Fem griser var allerede døde av sult, mens de resterende 30 øyeblikkelig ble kjørt til slakteriet og avlivet der.

Veterinær Kjell Mølmen opplyser til GLT at grisene har fått mat, men altfor lite. Prøver av de fem døde har vært undersøkt, og viser at grisene sultet ihjel i fjøset. Det var ingen andre dyr på garden.

Dyrevernsnemnda har anmeldt saken til lensmannen i Sel, som igjen har oversendt den til politikammeret i Lillehammer. Det er ventet at politiet vil sette i gang full etterforskning. Mannen og kvinnen på garden er ikke avhørt ennå. Siktelsen vil trolig gå ut på dyremishandling .

– Klart det er en alvorlig sak når dyr sultes til døde, sier veterinæren, som eller ikke vil kommentere saken ytterligere nå. Politiet er også sparsomme med opplysninger inntil saken er nærmere etterforsket».

KLAGEN
Dyrevernsnemnda i Sel drøftet artikkelen i forbindelse med sin årsmelding for 1990, og besluttet å klage Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer inn for PFU.

Klageren hevder at man i artikkelen ikke gjenkjenner «den faktiske situasjon».

Og videre:

«Nemnda antar at bakgrunnen for oppslaget er distriktsveterinærens rapport etter dyrevernnemndas befaring. Nevnte rapport gir ikke grunnlag for de påstander, antagelser og gjetninger som G & LT’s journalist bygger sin artikkel på».

Det som, ifølge klageren, gjør saken spesielt alvorlig er bl.a. «direkte usannheter og overdrivelser i forhold til fakta, som i neste omgang rammer mennesker, deriblant barn, som ikke har noe med saken å gjøre».

Med den posisjon som G & LT har i distriktet, mener nemnda at slike saker «iallfall ikke skal brukes som løssalgsagn «. Den påpeker videre «at det i små og gjennomsiktige grendesamfunn lett oppstår rykter som totalt kan ødelegge livet for dem som rammes av en slik ulykke. Vi kaller det ulykke, idet vi med sikkerhet vet at de forhold som nemnda har tatt opp med dyreeierne ikke har skjedd med overlegg «.

AVISENS TILSVAR
Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer hevder at de tok kontakt med politiet (lensmannen) da avisen fikk kjennskap til «denne dyretragedien». Deretter kontaktet man distriktsvete-rinæren. Opplysningene avisen fikk også fra det hold, dannet sammen med lensmannens uttalelser grunnlaget for artikkelen 20.10.90.

Etter at saken hadde stått i avisen, ble man – ifølge tilsvaret – kontaktet av distriktsveterinæren, som kritiserte at avisen hadde brukt formuleringen «Det var et grusomt syn som møtte dem (nemnda)».

Dette hadde ikke avisen noe grunnlag for å mene, ettersom journalisten ikke selv hadde sett det, hevdet distriktsveterinæren.

G & LT på sin side fastholdt at det «klart» var grunnlag for en slik karakteristikk , ut fra opplysningene journalisten hadde fått.

«Når fem griser lå døde av sult, og 30 andre var så utsultede at de måtte avlives, må det være tillatt å bruke karakteristikken «grusomt syn»».

Distriktsveterinæren ble tilbudt spalteplass til ytterligere kommentar, evt. korrigering, men mente det ikke var påkrevet. Dyrevernsnemndas ledelse har, ifølge tilsvaret, ikke tatt kontakt med avisen i sakens anledning.

Og videre:

«Overfor oss er det ikke påvist noen ‘direkte usannheter og overdrivelser i forhold til fakta’ i denne saken. Vi har gått til offisielle kilder og fått informasjon på vanlig måte , noe som også går fram av saken (artikkelen)».

Av tilsvaret fremgår det også at avisen klart ser at det «selvsagt (er) en belastning for enhver som begår en lovstridig handling når handlingen blir offentlig kjent». «Media kan imidlertid ikke la være å omtale slike handlinger av den grunn», skriver avisens ansvarlige redaktør.

KLAGERENS TILSVAR
Det fastholdes at dyrevernnemndas rapport til lensmannen ikke ga avisen grunnlag for å skrive at «det var et grusomt syn som møtte dem (nemnda)».

I klagerens tilsvar heter det:

«Faktum er at nemnda et øyeblikk var i tvil om det var falsk alarm, for situasjonen i fjøset var slett ikke noe grusomt syn. I de første bingene var grisene i bortimot normal kondisjon. Litt tynne, kanskje, men ikke avmagret».

Og videre:

«Situasjonen i de innerste bingene var imidlertid noe mer alarmerende, idet det var tydelig at tildelingen av fôr ikke hadde stått i forhold til antallet griser. Derfor var selvsagt de kraftigste grisene i bra hold, mens to – tre i hver binge var avmagret, fordi de store hadde holdt dem ute av troa. Avmagringen var heller ikke av en slik grad at nemnda i utgang-punktet ville påby øyeblikkelig avlivning».

Ifølge klagerens tilsvar var det eieren selv som ba veterinæren om å være behjelpelig med å skaffe dyrebil for levering av grisene til slakteri allerede påfølgende morgen. Klassifiseringen av grisene ved slakting viste -stadig ifølge klageren – at grisene var tynne, men bare noen få ble kassert.

Klageren hevder nå: «Det lå heller ikke fem døde griser i fjøset da nemnda var på befaring. Eieren hadde imidlertid, ca. en uke tidligere, tilkalt veterinær fordi han ikke forsto hvorfor fem griser hadde dødd. Ved obduksjon kunne det påvises at disse hadde sultet ihjel».

Nemnda understreker at den ikke er ute etter å bagatellisere saken . Den vil heller ikke forsvare «slikt stell av dyr» .

Klagerens konklusjon lyder:

«Tragedien er imidlertid, etter vårt syn, stor nok om ikke G & LT begår slike overdrivelser og direkte fri diktning som avisa har gjort i denne saken».

Til slutt i klagerens tilsvar heter det:

«Det er heller ikke riktig, som G & LT skriver i sitt tilsvar av 26.03.91, at de har fått slike opplysninger, for det eneste som har vært tilgjengelig (offisielt) er nemndas rapport, som ikke gir holdepunkt for de konklusjoner avisa trekker i sitt oppslag».

AVISENS SISTE TILSVAR
Avisen mener fortsatt å ha gått fram «med nødvendig aktsomhet». Den baserte sin artikkel på muntlig informasjon fra veterinæren .

«At vi skulle ha misforstått tidspunktet for når de fem grisene var døde av sult, er vi ikke blitt fortalt før vi så det i brevet fra dyrevernsnemnda til PFU».

«Veterinæren fikk, som tidligere opplyst, tilbud om plass til å korrigere faktiske feil, noe han ikke fant nødvendig».

Avisen tillegger det også en viss betydning at man ikke er kontaktet av noe medlem av dyrevernsnemnda i sakens anledning. Man finner det «noe underlig» at nemnda «nå er så opptatt av å redusere omfanget» av saken, når den tidligere ikke har tatt kontakt.

«Det som gjenstår som fakta er at fem griser hadde sultet ihjel, 30 griser ble sendt til slakteriet, flere av grisene ble kassert som griseslakt fordi de var for magre», hevder avisen i sitt siste tilsvar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Det presseetiske spørsmål klagen reiser, er om avisen i sin omtale av saken har gått lengere enn det er dekning for i de faktiske forhold og de opplysninger avisen har klart å fremskaffe. Sterke karakteriseringer kan lett få utilsiktede, skadelige virkninger for uskyldig tredjepart. Derfor bør avis/journalist advares mot å trekke for vidtgående slutninger av relativt få opplysninger. Dette særlig fordi man i etterkant ser – slik det framgår av partenes tilsvar – at det må ha oppstått misforståelse mellom distriktsveterinæren og journalisten vedrørende tidspunktet for når døde griser ble funnet og dyrevernnemndas senere befaring. Etter utvalgets oppfatning kan det ikke betegnes som brudd på god presseskikk å ta i bruk de ord og uttrykk avisen gjorde i den påklagede artikkelen. Forøvrig må det godskrives avisen at den tilbød distriktsveterinæren spalteplass for evt. kommentar/korreksjon, men tilbudet ble altså ikke benyttet.

Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 26.april 1991
Johan O. Jensen,
Per Edgar Kokkvold, Helen Bjørnøy, Brikt Jensen, Sølvi Wærhaug