Klager A: Barnevernsleder KLager B: NN mot Sogn Avis

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagene gjelder en artikkel i Sogn Avis om at en barnevernsleder var anmeldt av en advokat for grov uforstand i tjenesten. Lederen ble identifisert med navn og bilde, og det fremgikk at bakteppet for det anmeldte forholdet var en konflikt om hvorvidt en gutt skulle bo med mor eller far. Konkrete beskyldninger fra anmeldelsen ble referert, og det ble vist til et lydopptak som ifølge advokaten dokumenterte barnevernslederens overtramp.

Klagerne er omtalte barnevernsleder (klager A) og guttens far (klager B). Førstnevnte oppgir at han bare ble bedt om å kommentere anmeldelsen, og at han ikke fikk vite nok om det planlagte oppslaget til å imøtegå konkrete beskyldninger og balansere fremstillingen. I tillegg anfører han at artikkelen underslo sentrale opplysninger om anmeldende advokats tilknytning til saken, og at avisen ikke gjorde nok for å ivareta tilsvarsretten eller korrigere feil i etterkant. Klager B mener at han er identifiserbar og uheldig fremstilt i oppslaget. Han er kritisk til at han ikke ble kontaktet før publisering overhodet. Ifølge faren har redaksjonen heller ikke utvist tilstrekkelig varsomhet ved omtale av barn. Begge klagerne mener at avisa sjekket fakta for dårlig og anfører brudd på en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP).

Sogn Avis kan ikke se å ha brutt god presseskikk og påpeker at klager kjente til anmeldelsen og ordlyden i denne da han ble bedt om en kommentar. Følgelig kunne han ha imøtegått konkrete anklager, anfører avisen, som for øvrig mener at de konkrete beskyldningene faktisk ble brakt på banen under samtalen før publisering. Videre bestrider redaksjonen både at tenåringens far er gjenstand for kritikk i omtalen, og at den berørte familien er identifisert.

Pressens Faglige Utvalg finner det naturlig at Sogn Avis ønsker å belyse hvordan offentlige instanser som barnevernet forvalter sin myndighet. Det må sies å være ved kjernen av pressens samfunnsoppgave. Samtidig minner PFU om at en anmeldelse i seg selv kan være et partsinnlegg, og dokumenterer på ingen måte at noe kritikkverdig har funnet sted.

Utvalget forstår at klager B opplevde artikkelen belastende, og noterer at de involverte i samværskonflikten kan ha blitt gjenkjent, til tross for forsøk på anonymisering. Utvalget mener Sogn Avis ikke har gjort nok for å anonymisere gutten, og viser til VVP punkt 4.8: «Når barn omtales er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet (…) Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Selv om det kritiske søkelyset i artikkelen i all hovedsak er rettet mot andre enn partene i barnefordelingssaken, har PFU kommet til at klager B, guttens far, har rett til samtidig imøtegåelse når avisen skriver at han skal ha bedt lensmannen om hjelp, og at gutten kan ha vært i tvangssituasjon. PFU viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om at de som er utsatt for sterke beskyldinger skal så vidt mulig har adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

PFU oppfatter at de mest konkrete – og sånn sett sterkeste – beskyldningene i den påklagde artikkelen var hentet fra anmeldelsen, som klager A hadde kjennskap til da Sogn Avis kontaktet ham. I artikkelen er personen som politianmeldte klager A sitert på flere forhold som ikke er beskrevet i anmeldelsen, og som er av en slik karakter at det utsløser kravet til samtidig imøtegåelse jf. VVP punkt 4.14.

Ellers strides partene om hva som ble nevnt og ikke nevnt under intervjuet før publisering, og det foreligger begrenset med dokumentasjon på dialogen. Det er redaksjonens ansvar å gi angrepet part reell mulighet til samtidig imøtegåelse av sterke, konkrete beskyldninger, jf. VVPs punkt 4.14, samt å gjøre premissene klare, jf. VVPs punkt 3.3. Når det oppstår uenighet om premissene etter et intervju, kan det være et uttrykk for at redaksjonen burde ha gått tydeligere frem. Da det i denne saken står ord mot ord om hvorvidt klager A fikk seg forelagt alle konkrete beskyldninger, er det vanskelig for PFU å konkludere.

Klager A hevder at det omtalte lydopptaket dokumenterer at beskyldninger som fremsettes i artikkelen, er feilaktige i objektiv forstand. PFU har ikke hørt lydopptaket og kan således ikke ta stilling til dette. Etter endt tilsvarsrunde fremstår det også noe uklart for utvalget om Sogn Avis helt og holdent bestrider denne påstanden fra klager A. PFU merker seg for øvrig at redaksjonen ikke hadde hørt lydopptaket på publiseringstidspunktet, og at dette ikke ble gjort eksplisitt klart for leserne. I tillegg forundrer det utvalget at redaksjonen, ut fra det foreliggende materialet å dømme, ikke vurderte klager B som en relevant kilde.

Det fremgår heller ikke av artikkelen at advokaten bak anmeldelsen har representert en av partene i den omtalte barnevernssaken. Utvalget mener at dette er en opplysning som er relevant for publikums oppfatning av saken. Ut fra kravet om bredde og relevans i kildegrunnlaget, jf VVP punkt 3.2, burde avisen også tatt kontakt med klager B for å få kontrollert opplysningene.

Sogn Avis har brutt god presseskikk på punkt 3.2, 4.8 og 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 28. februar 2017

Alf Bjarne Johnsen,

Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg,

Reidun Førde, Sylo Taraku, Nina Fjeldheim