Advokat Harald Johannessen (på vegne av klient) mot Romerikes Blad

Romerikes Blad hadde 17. oktober 2006 en nyhetsartikkel om en tidligere restauranteier i lokalmiljøet som var idømt 16 års fengsel for innførsel og salg av store mengder amfetamin. Under overskriften ”Dømt til 16 år i fengsel” innledes saken med følgende ingress:

”Den tidligere eieren av (navn på restaurant) på (stedsnavn), (NN) (43) er i lagmannsretten dømt til 16 års fengsel for innførsel og salg av store mengder amfetamin.”

I artikkelen redegjøres det for flere omstendigheter ved saken, blant annet den narkotikadømtes bakgrunn og hva som førte til pågripelsen, samt opplysninger om familiemedlemmers og andre personers tilknytning til saken. Blant annet får vi vite at både kona og sønnen til den omtalte er dømt for henholdsvis økonomisk kriminalitet og narkotikakriminalitet i forbindelse med den samme straffesaken. Det fremgår av artikkelen at dommen falt i lagmannsretten, og at fengselsstraffen tilsvarer det som ble resultatet i tingretten. Saken illustreres med et bilde av den restauranten klager tidligere drev, og har billedteksten: ”Restauranteier var narkokonge” og ”Blir boliger: Den tidligere (navn på restauntant) var ifølge lagmannsretten en ren amfetaminsentral. Flere titalls kilo narkotika ble smuglet inn fra utlandet. Nå er stedet under ombygging til boliger.”

KLAGEN:

Klageren er den omtalte mannens advokat, som på vegne av sin klient klager på identifiseringen. Han hevder Romerikes Blad brøt god presseskikk da avisen identifiserte hans klient med fullt navn og alder, samt bilde av restauranten han drev, og viser i denne forbindelse til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det manes til varsomhet med identifisering i kriminalsaker.

Ifølge klageren kan identifisering i denne saken ikke begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. I denne forbindelse viser klager til at det ikke er noen overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, det foreligger ikke alvorlige gjentatte kriminelle handlinger og den omtaltes samfunnsrolle har ikke relevans til de straffbare forholdene som omtales i artiklene. Videre anføres det at saken som omtaltes ikke gjelder gjentatt grov kriminalitet, slik at identifikasjon ikke er nødvendig for å forhindre nye lovbrudd, videre at straffesaken ikke er av en slik art at allmennheten generelt utsettes for lovbrudd. Ettersom saken er av en slik art at den ikke rammer allmennheten og klageren ikke tidligere er straffedømt, forligger det heller ikke fare for gjentagelse.

Videre påpeker klageren at det ikke nevnes i artikkelen at dommen ikke er rettskrafting, til tross for at dette må være kjent for avisen. Det understrekes at klager aldri har erkjent straffeskyld i henhold til tiltalen.

Til slutt vises det til at klageren er bosatt på (stedsnavn) – et lite sted hvor ”alle kjenner alle”, og har barn som går på skolen, og at identifisering av familien derfor er til stor skade for barna.

TILSVARSRUNDEN:

Romerikes Blad tilbakeviser klagen på alle punkter, og mener artikkelen befinner seg godt innenfor både Vær Varsom-plakatens bestemmelser og norsk presses praksis i saker der alvorlige lovbrudd er begått.

Avisen understreker at Vær Varsom-plakatens pkt. 4.7 ikke inneholder noe forbud mot identifisering av kriminal- og rettsreportasjer som sådan, men at identifisering skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. En slik berettigelse må kunne knyttes til alvorlige kriminelle handlinger. I denne konkrete saken sto man ifølge Romerikes Blad overfor en såpass alvorlig kriminell handling at allmennheten hadde et berettiget behov for å få vite hvem dette var:

”Personer som bevisst og kynisk involverer seg i grov, organisert kriminalitet som også bidrar til at mange personer dør, mener vi samfunnet har en klar interesse av å være informert om hvem er.”

Når det gjelder påstanden fra klager om at avisen burde ha nevnt at dommen ikke var rettskraftig, viser avisen til at dette kun gjaldt straffeutmålingen:

”Selv om ikke en rettskraftig dom foreligger, mener vi det er fullt forsvarlig å identifisere hovedmannen i denne saken etter at skyldspørsmålet er endelig avgjort i lagmannsretten. Det er bare straffeutmålingen som kan ankes til Høyesterett. Slik vi vurderer det taler det ikke i domfeltes favør at to forutgående rettsinstanser har konkludert med 16 års fengsel, når vi vet hvor alvorlig narkotikakriminalitet behandles også av Høyesterett. Vi vil
selvsagt informere våre lesere om sakens videre utvikling. ”

Videre hevder Romerikes Blad at det er tradisjon i norsk presse for å identifisere involverte i de mest alvorlige lovbrudd, på ulike stadier i saken, og med særskilt begrunnelse i hvert enkelt tilfelle. Identifiseringen var dessuten i tråd med Romerikes Blads egen policy på dette området, om å identifisere de involverte etter at det ikke lenger er tvil om skyldspørsmålet, ”forutsatt at en samlet etisk og samfunnsmessig vurdering tilsier dette”.

Til slutt viser avisen til en tilsvarende sak fra Romerike Blad som var oppe til vurdering i PFU i 2005, og der avisen ble frifunnet. I den saken ble domfelte også identifisert med bilde, noe som ikke er tilfellet i denne saken. Dette støtter ifølge avisen at den i denne saken befinner seg klart innenfor det presseetisk forsvarlige.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en rettsreportasje i Romerikes Blad om en navngitt person som ble dømt i lagmannsretten til 16 års fengsel for narkotikaomsetning. Klageren er den domfelte som gjennom sin advokat klager på identifiseringen, som han mener strider mot god presseskikk idet den ikke kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Klager påpeker også at avisen ikke opplyser at dommen ikke er rettskraftig.

Romerikes Blad tilbakeviser klagen på alle punkter, og mener identifisering i denne saken kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, fordi det er snakk om en alvorlig samfunnsforbrytelse. Avisen understreker at saken er avgjort i lagmannsretten, noe som betyr at skyldspørsmålet er endelig avgjort. I tråd med avisens egen policy på området, valgte den da å identifisere den dømte selv om straffeutmålingen ikke er endelig avgjort. Avisen mener den totalt sett har holdt seg klart innenfor Vær Varsom-plakaten og norsk presses praksis på dette området.

Pressens Faglige Utvalg vil på et generelt grunnlag understreke at pressen ved å omtale ulike rettsavgjørelser, bidrar til en åpenhet omkring rettsforhold som er helt avgjørende for en fungerende rettsstat. Utvalget mener derfor Romerikes Blad var i sin fulle rett til å omtale den aktuelle saken.

Når det gjelder spørsmålet om identifisering av klageren, må dette vurderes opp mot Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det manes til varsomhet med identifisering i retts- og kriminalsaker, og der det dessuten heter: ”Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov”. I tråd med Pressens Faglige Utvalgs egen prinsipputtalelse om identifisering i retts- og kriminalreportasjer, legger utvalget betydelig vekt på forbrytelsens alvor i vurderingen av hva som er en berettiget identifisering.

I denne saken har to rettsinstanser konkludert med 16 års fengsel, noe som alene er et klart signal om sakens alvor. I tillegg står man overfor en forbrytelse som er svært skadelig for samfunnet, og som derfor av preventive grunner bør få oppmerksomhet i media. På bakgrunn av dette mener utvalget at det på publiseringstidspunktet forelå et berettiget informasjonsbehov som forsvarer identifisering av klageren. Videre finner utvalget at måten avisen har identifisert klageren på i den aktuelle artikkelen, ligger innenfor det som må være presseetisk forsvarlig.

Når det gjelder avisens manglende opplysning om at dommen ikke er rettskraftig, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.5, der det heter: ”Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom.”. I det påklagede tilfellet var skyldspørsmålet endelig avgjort på publiseringstidspunktet. Når avisen i tillegg oppgir at den vil sørge for å informere sine lesere om sakens utvikling, mener utvalget avisen har omtalt saken på en presseetisk akseptabel måte.

Romerikes Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 27. februar 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Marit Rein, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller