(NN) mot Kvinnheringen

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Kvinnheringens omtale av en konflikt om kvinnelige prester. Noen få personer i ei bygd ville ikke gå i kirken fordi det var kvinnelig prest. Dette hadde ført til ryktespredning om listeaksjoner for å få fjernet presten. Soknerådets nestleder ønsket fred og hadde bedt om et møte mellom partene. Den kvinnelige presten var navngitt og det fremkom at hun hadde vært sykmeldt, men var tilbake i 30 prosent stilling. Dette opplyste hun selv fra prekestolen under 17. mai-gudstjenesten, referert i avisen. Kvinnheringen publiserte også en lederartikkel til støtte for den kvinnelige presten og en tegning/karikatur av konflikten ble og publisert.

Klager er en vanlig leser med samtykke fra den omtalte presten. Hun reagerer på at en delvis sykmeldt arbeidstaker blir omtalt i flere artikler, på lederplass og i tegnings form, og at det forventes at en sykmeldt person skal håndtere «en slik mediestorm». Det vises til at det ikke er den omtaltes egne uttalelser som har gjort henne til sak, men avisa selv. Klager mener omtalen blir belastende og utgjør et press som fort kan føre til uro for den som er syk. Klager mener Kvinnheringen i dette tilfellet har gjort det motsatte av hva som er pressen sin oppgave; nemlig å verne om enkeltmennesket og å ta hensyn til syke.

Kvinnheringen synes det er leit at presten opplever omtalen slik, men hevder at den ikke har brutt god presseskikk. Det opplyses at dette var en stor sak som ble heftig debattert i sosiale medier. Avisen mener det ville vært feigt ikke å ta tak i en slik konflikt som preger et lokalsamfunn. Det opplyses at avisen har forsøkt å frembringe alle fakta i saken, og gitt plass til begge sider. På lederplass og i tegningen har avisen gitt sin støtte til den omtalte presten. Avisen tok tidlig kontakt med presten og var ikke kjent med at hun ikke ønsket omtale. Det vises ellers til at soknerådet ønsket å kommentere.

Pressens Faglige Utvalg ser at to presseetiske hensyn settes opp mot hverandre i denne saken: Hensynet til hva samfunnet trenger å få vite noe om, retten til å informere, vurdert opp imot hensynet til å verne den eller de som blir berørt av omtalen.

Slik utvalget ser det, i dette tilfellet, må hensynet til samfunnet veie tyngst. For det første, Kvinnheringen var i sin fulle rett til å omtale motstanden mot kvinnelige prest og ta tak i ryktene omkring dette. Ut i fra Vær Varsom-plakatens kapittel 1 er dette pressens oppgave. En redaksjon kan ikke la være å omtale en sak den mener er viktig, selv om berørte er sykmeldte. Men pressen må ta hensyn til slike forhold. Det presseetisk avgjørende blir derfor måten det gjøres på.

Slik utvalget ser det, er den påklagede omtalen ikke av privat karakter, den er knyttet til klagers rolle og stillingsfunksjon, noe som kommer godt frem i omtalen av saken. Utvalget ser at Kvinnheringen har dempet fokus på klager ved ikke å benytte bilder, og at det er andre kilder som bærer saken. Det kommer også tydelig frem at presten ikke vil gå inn i saken, men det refereres til hva hun fortalte menigheten i åpen kirke. Utvalget har tidligere uttalt at den som formidler et budskap fra en åpen talerstol, må regne med at sitater gjengis også andre steder. Det betyr ikke at en redaksjon kan gjengi fritt, også her må utvises hensyn, og det mener utvalget at Kvinnheringen har gjort. Slik utvalget ser det, er omtalen innenfor hva som må aksepteres av personer som innehar en slik rolle som det klager har i et samfunn.

Utvalget har mange ganger uttalt at det må være stor takhøyde for tegninger og karikaturer i norske medier. Etter utvalgets mening, er den påklagede tegningen godt innenfor det presseetisk akseptable.

Kvinnheringen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. august 2016

Alf Bjarne Johnsen,

Anders Opdahl, Martin Riber Sparre, Anne Weider Aasen,

Sylo Taraku, Eva Sannum, Nina Fjeldheim