Anki Gerhardsen mot Khrono

Khrono publiserte mandag 3. juli 2017 en artikkel om en professor som hadde sendt meldinger med seksualisert innhold til flere kvinner. Artikkelen hadde tittelen: «NN sendte grove meldinger til kvinner».

I ingressen stod det:

«Ufine meldinger. Flere grove meldinger sendt fra professor ved [UNIVERSITET], NN, til ulike kvinner, har blitt lekket ut på sosiale medier. Universitetsledelsen ser alvorlig på meldingene, og kaller inn professoren til samtale.»

Artikkelen var illustrert med et bilde av professoren. I bildeteksten stod det:

«Flere screenshots av private meldinger på Facebook fra professor ved [UNIVERSITET], NN og student ved Universitetet i Oslo, Maria Kjos Fonn, har blitt lagt ut på sosiale medier. NN spør blant annet om han kan kjøpe trusene hennes, og om hun liker rimming.»

I brødteksten publiserte Khrono enkelte av meldingene som forfatter og student Maria Kjos Fonn hadde lagt ut på Facebook:

«’Kan jeg kjøpe trusen din’» er en av dem og ‘Liker du rimming?’ Kjos Fonn la ut meldingene søndag, men flere av dem er fra april, viser dateringen».

Khrono opplyste videre at Kjos Fonn ikke ønsket å kommentere saken ytterligere. Deretter ble Svein Vatne, tidligere SV-politiker, sitert:

«– Som noen påpekte, det burde anmeldes som trakassering. Helt uakseptabelt, skriver han på Twtter.»

Lenger i teksten fortalte en annen kvinne, Eline Lund Fjæren, som sin opplevelse med professoren. Khrono skrev at hun hadde «lagt ut en rekke meldinger hun beskriver som sendt til ‘flere venninner’».

En instituttleder ved [UNIVERSITET] ble så sitert på at han ser alvorlig på saken og han ville ta den opp med professoren.

Under mellomtittelen «Tidligere stormer rundt NN» omtalte Khrono også eldre mediesaker om professoren. Blant annet en personalkonflikt fra 2013:

«I 2013 måtte han slutte i det toårige forsker-engasjementet han hadde på Høgskolen i Oslo og Akershus, før perioden var over. Til Khrono sa han den gang at han ikke visste hvorfor.»

Avisen opplyste at professoren var omstridt da han kom til høgskolen, og videre om en konflikt han hadde med en annen professor.

«Det var en konflikt med, og det Slagstad karakteriserte som vedvarende trakassering» fra, kollega NN ved senter for profesjonsstudier som fikk begeret til å renne over. Slagstad kritiserte den daværende ledelsen ved HiOA for å vike unna og ikke gjøre noe med konflikten som gikk på arbeidsmiljøet løs ved senteret.

NN hadde ifølge Aftenposten beskrevet Slagstad og hans kone i sterke ordelag på Facebook og kalt Slagstad både ‘sjarlatan’, ‘gemen kjeltring’ og ‘svin’.»

Deretter skrev avisen om enda en episode der professoren tidligere hadde vært i medienes søkelys:

«I 2014 skrev historieprofessor NN, som da var tilbake ved ved [UNIVERSITET], på facebook at han hater pakistanere. Han ble da kalt inn på teppet hos arbeidsgiveren sin. Selv sa han at hele saken var en bagatell, og til NRK sier han at han mener det var ren sjikane å bli kalt for rasist.»

Avslutningsvis opplyste Khrono at redaksjonen «har vært i kontakt med NN på sms».

KLAGEN:

Klager er Anki Gerhardsen, og hun klager med samtykke fra den omtalte professoren. Hun mener Khrono har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om å være varsom med å identifisere personer som anklages for klanderverdige forhold.

Klagebrevet er en kronikk som opprinnelig stod i Aftenposten, men som Gerhardsen har sendt til PFUs sekretariat med ønske om at utvalget behandler den som en klage. Hun klager på VG, Khrono og NRK i én og samme tekst. Gerhardsen skrev følgende i eposten til sekretariatet:

«jeg ønsker med denne teksten, som nå publiseres som kronikk i Aftenposten, å klage Khrono, NRK og VG inn for PFU. Klagen gjelder brudd på VVP punkt 4.7, og sakene jeg klager inn sendes som vedlegg i egen mail. Som dere ser av nedenstående tekst, er det identifiseringen av professor NN jeg reagerer på, fordi jeg ikke kan se at hans opptreden er av så stor samfunnsmessig interesse at det legitimerer bruk av navn og bilde. Forbrytelsen står altså ikke i forhold til den straffen det er å bli hengt ut i offentligheten.

Jeg ber også PFU merke seg at samtlige medier her omtaler saken på en måte som lett gir leseren et inntrykk av at det er NNs egne studenter som har mottatt krenkende meldinger. Det er det ikke, men man må lese lenge før det kommer fram. Dette mener jeg forsterker det kritikkverdige i disse medienes framferd.»

I selve klagebrevet, altså kronikken, skriver Gerhardsen innledningsvis at hun synes dekningen har «gått hodeløst for seg».

Klager viser til sin erfaring som lektor ved journalistutdanningen i Bodø. Hun opplyser at hun lærte studentene sine om Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, som sier at identifisering ved klanderverdige eller straffbare forhold, «skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov». Klager forteller:

«Jeg lagde fiktive eksempler som studentene måtte ta stilling til (…) Vi snakket om forskjellen på svært alvorlige straffbare forhold og mindre alvorlige forhold. Hvis det var i en tidlig fase av etterforskningen, hvis den som hadde begått handlingen ikke hadde status som siktet eller tiltalt, hvis forholdet ikke var straffbart, men kanskje bare klanderverdig, ja, da skulle det svært mye til før studentene fikk min velsignelse til å identifisere.»

Deretter skriver klager at hvis studentene hennes hadde spurt henne om de kunne identifisere «en professor som skrev seksuelt ladede meldinger til voksne kvinner uten at han var anmeldt for forholdet», vill hun ha svart nei. Hun ville også ha svart nei selv om han var politianmeldt – så lenge innholdet i meldingene ikke var verre enn det som er kommet frem i de påklagede artiklene.

Klager utdyper:

«Hvis jeg i det hele tatt skulle vurdert identifisering, skulle meldingene ha vært sendt til mange mennesker professoren hadde direkte makt over i kraft av sin stilling da meldingene ble sendt. De skulle ha pågått over lang tid til tross for klar beskjed om å stoppe. De skulle ha vært av straffbar kvalitet og professoren skulle hatt status som siktet.»

Klager stiller spørsmål ved om professoren faktisk er i en maktposisjon overfor kvinner han har sendt melding til. Hun påpeker at professoren selv har nektet for å ha sendt melding til egne studenter. Mediene hadde ikke grunnlag for identifiseringen, fastholder hun:

«Slik saken står nå snakker vi om seksuelt ladete meldinger, uten trusler av noe slag, sendt til voksne kvinner som ikke stod i et tillits- eller avhengighetsforhold til professoren. Onsdag skrev riktignok Khrono at han også har tatt kontakt med en kvinne rett etter at hun var ferdig som hans student, men disse meldingene har ikke et grovt innhold. At hun opplever meldingene som upassende er forståelig, men det legitimerer neppe uthengning i offentligheten.»

Klager stiller også spørsmål ved hvorfor akkurat «sex-snakk» skal være grunnlag for identifisering, mens personer som anklages for langt mer alvorlige handlinger, ikke identifiseres. Hun foreslår deretter følgende forklaring:

«Hvis jeg selv skal spekulere, tror jeg dette handler om to ulike reflekser som preger mediene i økende grad, og som gjør meg svært bekymret. Den ene refleksen kan beskrives som en hodeløs underkastelse for enkeltindividets opplevelse av å få sin intimsone krenket. En slags dyp ærbødighet og et intenst behov for å vise støtte nesten uansett alvorlighetsgrad. (…)

Den andre refleksen vil jeg karakterisere som et knefall for gapestokkmentaliteten i sosiale medier. Når de rette aktørene tar makten i egne, harmdirrende hender og outer folk som oppfører seg som drittsekker, føler mange redaksjoner at det er på sin plass å følge opp. Dermed begynner en glideflukt som gjør at Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 må vike for en inderlig magefølelse av stort alvor og nødvendig grensesetting.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har ikke vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at det førte frem. Khrono viser til at klager og avisen «rett og slett er uenige», og at det er «nyttig med prinsippdebatter innimellom».

TILSVARSRUNDEN:

Khrono avviser å ha brutt god presseskikk. Avisen «tar på det sterkeste avstand fra» klagers påstand om at identifiseringen av professoren er et «knefall for gapestokkmentaliteten i sosiale medier».

Khrono opplyser at avisen har omtalt mottagerne av professorens meldinger som «kvinner», ikke «studenter». At dekningen skal ha gitt inntrykk av at det er professorens egne studenter som har mottatt meldingene, stemmer derfor ikke for Khronos del, ifølge avisen.

Avisen publiserte imidlertid senere, nærmere bestemt 12. juli 2017, en artikkel som ikke er påklaget, der en av professorens egne studenter vårsemesteret 2017 «bekrefter at også hun har mottatt upassende, men ikke like grove, meldinger».

Avisen opplyser om bakgrunnen for denne artikkelen, samt om en beklagelse fra professoren, der han nekter for å ha sendt meldinger til egne studenter:

«Dette ble først allment kjent i NRKs Ukeslutt 8.juli. Kort tid etter Ukeslutt samme dag, sender NN sin beklagelse til NRK, der han understreker at ingen av meldingene ble sendt til egne studenter: ‘Eg beklager uten atterhald meldingane. Dei var klart upassande. Eg vil understreke at ingen av meldingane blei sendt til eigne studentar. Eg tek det fulle ansvar for det eg har gjort.’»

Khrono opplyser også at redaksjonen jobbet i flere dager med denne oppfølgerartikkelen, og at den omtalte professoren sendte 30 til 40 SMS-er og noen eposter til redaksjonen i perioden 2. juli-11. juli.

«Til denne siste saken, om meldingene til sin egen student, svarte han ulike ting flere ganger. Men til slutt ville han bare siteres på: ‘Eg kan vanskeleg kommentere ei sak eg ikkje kjenner. Eg veit verken kven det er eller kva det dreier seg om.’»

Khrono understreker videre at saken hadde relevans for avisens dekningsområde, som er universiteter og høyskoler, og at redaksjonen anså saken som «enda meir aktuell og vesentlig» da det viste seg at professoren er en «fremtredende samfunnsdebattant og i tillegg tidligere kjent – og identifisert – for å ha kommet med andre upassende meldinger i sosiale medier». Avisen opplyser at det kan hende den hadde anonymisert ham dersom det var første gangen redaksjonen hadde hørt om upassende meldinger fra professoren.

Avisen vektla også at professorens instituttleder så alvorlig på saken, og at en anonymisering kunne ha kastet mistanke på andre ansatte ved instituttet. Der er det ansatt ni professorer – to kvinner og syv menn, opplyser Khrono, og legger til:

«(…) når man har flere tidligere saker hvor professoren var identifisert, ville det være ekstra grunn til mistanke mot andre hvis NN ikke var identifisert denne gangen.»

Som eksempler på tidligere mediedekning av professoren, viser Khrono til følgende uttalelse som han publiserte på Facebook i 2012: «La meg gjere ein enifalt døme på demokrati: Kven er for innvandring frå genetisk svake analfabetar frå Punjab».

Avisen viser også til dekningen av konflikten mellom en annen professor og den omtalte professoren, der den omtalte professoren brukte ord som «svin» og «sjarlatan».

Khrono omtalte, og identifisert professoren, også da han uttalte følgende på Facebook i 2014:

«Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restaratøren flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre son slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater dykk med god grunn».

Khrono viser deretter til Likestillingslovens definisjon av seksuell trakassering («uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer»), og skriver:

«Det er opp til domstolene å avgjøre om trakasseringen er straffbar, men det er opp til de som mottar upassende meldinger eller opplever ufine hendelser å definere om den uønskede seksuelle oppmerksomheten er plagsom, og dermed oppfattes som trakasserende.»

Khrono understreker videre at avisen gjør redaksjonelle vurderinger fra sak til sak. «Khrono redigeres ikke ut ifra ‘moralisme og plutselige emosjoner’, slik Gerhardsen antyder», skriver avisen. Redaksjonen trekker frem beskyldningene om seksuell trakassering mot Thomas Pogge som eksempel på en lignende sak der avisen valgte å identifisere.

Avisen opplyser at den er klar over at andres offentliggjøring av professorens navn i seg selv ikke gjør det presseetisk forsvarlig å identifisere ham, men viser samtidig til hvordan slike spørsmål fungerer etter forvaltningsloven. Forvaltningsloven sier at taushetsbelagte opplysninger kan offentliggjøres hvis de allerede er allment kjent.

Khrono mener også at det ville vært vanskelig å gjøre en tilstrekkelig anonymisering av professoren, ettersom avisen har omtalt ham en rekke ganger før. Avisen skriver:

«Det er nok å google f.eks ‘norsk professor mot kollega på facebook’, ‘norsk professor rasistisk’, ‘norsk professor mot pakistanere’ eller ‘norsk professor måtte slutte på høgskole’, så får man treff på NN-saker både fra Aftenposten, Dagbladet, Khrono og andre.»

Khrono mener videre at «identitet og samfunnsrolle også har en klar relevans for forholdene som omtales». Avisen påpeker at professoren er en profilert samfunnsdebattant. Avisen skriver også at han er faglig dyktig, skriver gode vitenskapelige artikler, er tidligere redaktør for Syn og Segn og har vært nominert til Brageprisen for sin sakprosa. Og videre:

«En professor er den høyeste akademiske tittelen en person som underviser og forsker ved et universitet kan ha, og vedkommende skal også inneha den fremste akademiske kompetansen på sitt område. Og han skal også ifølge loven som statsansatt inneha ‘aktelse’, ‘tillit’ og ikke viser ‘utilbørlig atferd’ verken i eller utenfor tjenesten.

En professor kan bli oppnevnt i bedømmelseskomiteer, ansettelseskomiteer, kan bli bedt om å fagfellevurdere en vitenskapelig artikkel som vil avgjøre om personer får doktorgradsarbeidene sine godkjent, artikkel for vitenskapelig publisering godkjent, eller få en stilling som stipendiat eller annet.»

Avisen påpeker dessuten at professorer kan være veiledere og bli oppnevnt som sensorer på andre universiteter og høyskoler. Professorer er i et «maktforhold til yngre ‘up and coming’ akademikere og forfattere», mener avisen.

Avslutningsvis skriver Khrono:

«Seksuell trakassering og netthets er et stort samfunnsproblem som mediene bør være opptatt av og som man kan skrive om uten å identifisere den som trakasserer. Men i denne saken vurderte vi at identifisering var begrunnet.»

Klager avviser at det var presseetisk akseptabelt å identifisere professoren på grunn av hans samfunnsrolle. Hun mener at han ikke stod i en maktposisjon overfor noen av kvinnene «som mottok seksuelt krenkende meldinger». Hun begrunner dette i tre punkter slik:

«* Det er ikke publisert dokumentasjon eller påstander som forteller at professoren har sendt seksuelt trakasserende meldinger til egne studenter, eller andre studenter ved [UNIVERSITET].

* Ingen av de omtalte kvinnene som har mottatt seksuelt krenkende meldinger stod i noen som helst form for faglig relasjon eller i annet avhengighetsforhold til professoren da meldingene kom.

* Én kvinnelig student fikk meldinger fra professoren samme dag som hun avla avsluttende eksamen i hans fag. Disse meldingene kan ikke sies å ha et krenkende innhold. Hennes historie kom for øvrig ut i etterkant av identifiseringen.»

Klager mener videre det er verdt å merke seg at kvinnen «som fikk de groveste meldingene», selv har slettet skjermbildene hun la ut på Facebook og latt være å stille opp i mediene fordi hun ifølge klager «ikke vil bidra til mer offentlig uthenging».

Klager skriver videre klagen mot professoren på universitetet er kommet etter mediedekningen, slik hun forstår det. «Det er altså ikke snakk om nye, eller andre case», skriver hun. Hun mener dessuten at «alt kokes sammen i en utydelig grøt, der begrepsbruk og lav presisjon hele tiden faller i professorens disfavør»:

«’Tidligere studenter’ (omtales av samtlige) er så langt jeg har skjønt én kvinne (Anastasia Garbar). Hun studerte hos professoren i 2008, og mottok seksuelle meldinger i 2016.»

Klager avviser også at hun bagatelliserer meldingene som professoren har sendt. Hun skriver:

«Jeg er enig i at meldingene er ekle, og jeg tviler ikke på at det er ubehagelig å motta dem. Det er også forståelig at kvinnene reagerer sterkt. Men her gjelder det å holde hodet kaldt så ikke avskyen får ta kontroll over presseetikken: Det er absolutt ingenting som tyder på at det er fare for overgrep, verken mot forsvarsløse eller forsvarssterke individer. (…) Vi snakker om ubehag, ikke trusler, berettiget frykt eller fare.»

Ifølge klager er det ingen god grunn for å identifisere at man skal unngå å kaste mistanke over andre professorer. Hun påpeker at det er flere tusen professorer i Norge, og at det er fullt mulig å omtale saken uten å nevne arbeidssted. Den omtalte professorens historikk med kritikkverdige meldinger i sosiale medier, mener klager at er «saken uvedkommende». «Det går ikke an å begrunne identifisering med at mannen generelt er svært vanskelig å like», skriver hun.

Klager påpeker videre at professoren, etter det som er kommet frem, ikke har trakassert seksuelt i akademia: «Han har sendt sjikanerende meldinger utenfor jobben sin og overfor mennesker som ikke er en del av hans jobbsfære.» At universitetet ser alvorlig på saken, handler om universitets omdømme, mener klager.

Klager påpeker at Khrono kaller kvinnene som la ut skjermbilder av meldingene på Facebook for modige, samtidig som avisen avviser «knefall for gapestokkmentalitet i sosiale medier». Hun skriver: «Det er etter mitt skjønn en oppmuntring og en aksept for nettopp gapestokkmentaliteten. Og denne aksepten bekymrer meg dypt – enten mediene navngir selv, eller bare hyller folk som gjør det.»

Klager understreker alvoret i å identifisere professoren. Hun mener at mediene har «et ansvar for å holde fanen høyt» og være et godt forbilde for «millionene av hjemmeredaktører». Hun skriver:

«Å bli identifisert i pressen i vår digitale tidsalder er også langt mer dramatisk enn det var før alt havnet på internett. Gjør et google-søk på professorens navn, og se hva som kommer opp. Hvis jeg har talt riktig, er det laget 80 redaksjonelle oppslag om denne saken i 23 ulike mediehus. Omfanget er enormt, dette vil feste ved mannen for bestandig, og gjøre det svært vanskelig å gå videre. Identifisering, og særlig i saker som handler om moral og seksualitet, gir altså evigvarende og svært alvorlige konsekvenser.»

Khrono fastholder at god presseskikk ikke er brutt. Avisen reagerer på at klager omtaler meldinger fra professoren som «ikke krenkende meldinger» og «ikke krenkende innhold». Redaksjonen viser igjen til definisjonen av seksuell trakassering i Likestillingsloven, nemlig: «uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer». Avisen trekker også igjen frem kravene som stilles til offentlige ansatte, inkludert professorer.

Deretter opplyser Khrono om utvikling i saken siden forrige tilsvar fra avisen: «Siden sist har Khrono publisert et intervju med rektor ved [UNIVERSITET], Marit Boyesen. Vi har også publisert NTNU-rektor Gunnar Bovims hilsningstale til nye studenter.»

I artiklene kommer det frem at personalsaken mot professoren ikke er avsluttet, og at han er «tatt av» all undervisning dette studieåret. Rektor Boyesen uttalte også at saken har vært en vekker for henne. Bovim kommenterte på sin side saken i sin velkomsttale. Han understreket at den typen meldinger som professoren sendte, er uakseptabel oppførsel ved NTNU.

Avslutningsvis avviser Khrono at deres identifisering av professoren har vært påvirket av om redaksjonen liker ham eller ikke. Avisen opplyser at hverken redaktøren eller andre i redaksjonen kjenner professoren.

Avisen opplyser også om antall mannlige professorer i Norge. Klager skrev at det er mange tusen professorer i Norge, men Khrono forteller at antall mannlige professorer er i overkant av 2000. 100 av disse jobber ved [UNIVERSITET], og syv av dem jobber på samme institutt som den omtalte professoren.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel om en professor som har sendt meldinger med seksuelt innhold til flere unge kvinner, deriblant studenter. Professoren ble navngitt i artikkelen, som ble publisert i Khrono, en avis med akademia som dekningsområde.

Klager er Anki Gerhardsen, og med samtykke fra den omtalte professoren klager hun inn tre medier: VG, NRK og Khrono. Klager mener at Khrono har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.7, om å være varsom med identifisering. Hun mener at saken ikke har stor nok offentlig interesse til at professoren kunne navngis. Slik klager ser det, gir hverken professorens rolle eller meldingene han har sendt, offentligheten et «berettiget informasjonsbehov» for å vite hvem han er, slik punkt 4.7 krever. Klager vektlegger at det er voksne kvinner som har mottatt meldingene, og at de i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne studenter. Klager er også bekymret for det hun kaller «et knefall for gapestokkmentaliteten i sosiale medier», ettersom professorens identitet først ble offentliggjort på Twitter.

Khrono avviser å ha brutt god presseskikk. Det stemmer ikke at redaksjonen navnga professoren fordi navnet allerede var spredt i sosiale medier; Khrono gjorde sine egne redaksjonelle vurderinger, opplyser avisen. Flere av kvinnene er studenter, og professoren står i en maktposisjon overfor disse selv om studentene ikke er hans egne, mener Khrono. Avisen viser for øvrig til at det senere er kommet frem at professoren har sendt meldinger til minst én av sine egne studenter. Khrono understreker videre at professoren er en markant forfatter og skikkelse i norsk akademia og offentlighet. Avisen vektlegger dessuten at han har vært omtalt i omstridte saker og kommet kritikkverdige ytringer flere ganger tidligere. Avisen fremholder også at andre ved universitetet kunne blitt mistenkeliggjort hvis professoren hadde blitt anonymisert.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) mener saken hadde offentlig interesse og understreker at Khrono var i sin fulle rett til å omtale den. Spørsmålet som PFU skal vurdere, handler utelukkende om det var presseetisk akseptabelt å identifisere den omtalte professoren.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 krever at mediene er varsomme med å identifisere personer i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Identifisering skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, og informasjonsbehovet må veies opp mot belastningen det medfører for den omtalte. PFU påpeker også at det finnes flere ulike grader av identifisering, og at bruk av navn og bilde gjerne virker sterkere enn andre identifiserende opplysninger.

Videre understreker utvalget at PFU skal vurdere om det var berettiget å identifisere professoren på publiseringstidspunktet – ikke om identifiseringen var akseptabel sett i lys av informasjon som senere har kommet frem.

Utvalget kan forstå at det er belastende å bli identifisert. Spørsmålet er om professoren må akseptere det.

PFU merker seg at kvinnene i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne, nåværende studenter. Han har etter utvalgets mening like fullt en maktposisjon som professor. Flere av kvinnene er studenter, og professoren har den høyeste stillingen i akademia. Han har en offentlig rolle som kunnskapsformidler og faglig veileder overfor unge mennesker.

Videre påpeker PFU at den omtalte professoren har vært aktiv i offentligheten og kommet med omstridte ytringer som har fått oppmerksomhet og kritikk. PFU mener at personer som selv kommer med kraftige ytringer, også må tåle mer i mediene.

I den påklagede artikkelen kommer det frem at saken ikke dreier seg om en enkeltmelding, men meldinger av et visst omfang som har pågått over lengre tid. PFU er enig med klager i at mediene ikke skal fungere som gapestokk. Som nevnt skal identifisering gjøres på bakgrunn av et berettiget informasjonsbehov. I dette tilfellet mener PFU at det var behov for å vite hvem professoren er. Hans samfunnsrolle som professor og engasjement i offentligheten gjør identifiseringen akseptabel.

Khrono har ikke brutt god presseskikk.

26. september 2017

Anne Weider Aasen,
Gunnar Kagge, Frode Hansen,
Nina Fjeldheim, Reidun Førde, Liv Ekeberg