Arne Fredly mot Dagens Næringsliv

Dagens Næringsliv (DN) brakte lørdag 24. november 2007 som hovedoppslag på førstesiden: «Arne Fredly satset 500 mill. på kursfall: Ericsson-kuppet». Henvisningsteksten lød:

«Enslig vinner: Arne Fredly tjente 130 millioner kroner da Ericsson-aksjen stupte 30 prosent en helg i oktober. Alle andre tapte store summer på kursraset.
Timing: Det er ikke første gang investoren har oppsiktsvekkende god timing med sine handler i Sverige.»

Inne i avisen ble drøye åtte magasinsider brukt på saken. På magasindelens førsteside sto denne teksten, innfelt i bildet av en landeiendom: «Cash, flow: En helg i oktober ble dette huset solgt for mer enn 200 millioner kroner. Fikk den nye eieren overraskende god råd?»

Selve reportasjens åpningsside hadde tittelen «Svenskehandel helt på grensen» og følgende ingress:

«Arne Fredly tjente 130 millioner kroner i løpet av en langhelg på å spekulere i Ericsson-aksjer. Den norske investoren har gjentatte ganger slått til i telekomselskapet. Og Fredly gjør sine svenskehandler med oppsiktsvekkende god timing.»

Videre i reportasjen het det bl.a.:

«Fredly er i løpet av få år blitt en av landets rikeste. Gjentatte ganger har den tidligere supermegleren vist en egen evne til å handle aksjer med en innsikt få andre har. Og han har gang på gang tjent penger på svært overraskende bevegelser i aksjemarkedet. Er det fordi han vet noe ingen andre vet?»

I en detaljert beskrivelse av 43-årige Fredlys bakgrunn og forhistorie, inngikk også dette avsnittet:

«Underveis skaffet han seg et nytt og sylskarpt instrument, det Gibraltar-registrerte investerinsgsfondet Atlas Capital Management Ltd. Dette har vært nyttig å ha når Arne Fredly har forsøkt å feie igjen avtrykkene etter seg etter at han forlot hjemlandet.»

Og avisen fortsatte:

«Det norske katalogselskapet Findexa har havnet i et lite gunstig lys. Knapt noe annet selskap har de siste to årene blitt like befengt med anklager om innsidehandel. I sommer ble den kjente pr-rådgiveren Rune Brynhildsen dømt for å ha lekket innsideinformasjon om Findexa. Omtrent samtidig startet svenske politimyndigheter en storstilt innsideetterforskning av finansmannen Bernhard von der Osten-Sacken, som også hadde utført tvilsomme handler i Findexa. I det stille har også Arne Fredly vært svært aktiv i samme selskapet.»

DN opplyser at avisen har hatt tilgang til «samtlige transaksjoner» i Findexa fra medio september 2005, og skildrer aksjehandelen som via meglerhuset Fischer Partner etter den tid ble gjort:

«Mandag 26. september fortalte det børsnoterte svenske selskapet Eniro at det hadde kjøpt Findexa for 6,5 milliarder kroner. Findexa-kursen spratt brått opp til 33,55 kroner. Meglerne i Fischer Partner begynte umiddelbart å selge alt de var gode for. I løpet av mandagen hadde meglerhuset på vegne av hedgefondet solgt alle aksjene i Findexa, med millionfortjeneste. Hva fondet het? Atlas Capital Management, registrert på Gibraltar. Eid og kontrollert av Arne Fredly.»

Videre tegner DN et bilde av Fredlys virksomhet pr. i dag, og hevder han «flyr lavt og er vanskelig å følge i aksjemarkedet». «Og han snakker sjelden om forretningene sine. – De flinke holder kjeft, har Fredly sagt, gjentatte ganger.» Omstendighetene knyttet til en promilledom i 2005 vies spesiell oppmerksomhet, herunder «jakten» på investorens verdier i utlandet. «Dagens Næringsliv har i flere måneder prøvd å ettergå Fredlys finansielle operasjoner og metoder. Hvordan har han egentlig blitt så rik?»

Etter dette tar DN så for seg det i innledningen omtalte «Ericsson-kuppet»:

«11. oktober 2006 var det krise i Ericsson. Noen hadde lekket ut opplysninger. Nyhetsbyrået Dow Jones Newswires hadde fått tak i en intern e-post som røpet kvartalsresultatet i Sony Ericsson, et datterselskap av Ericsson. Lekkasjen viste at resultatet var mer enn doblet.»

«En aktør opererte som om han var enda bedre orientert om forholdene på innsiden i Sony Ericsson enn selv nyhetsbyrået. Dagens Næringsliv har fått tilgang til opplysninger som viser noen helt spesielle tidspunkter denne oktoberdagen 2006.»

Ifølge DN ble det, via meglerhuset Glitnir i Stockholm, kjøpt to millioner Ericsson-aksjer «23 minutter før Dow Jones publiserte artikkelen». Ett minutt før Dow Jones-meldingen ble ytterligere 1,75 millioner Ericsson-aksjer kjøpt via Kaupthing. Og DN skriver:

«De to utrolig presise handlene fikk Stockholmsbørsen til å reagere. Hvordan var det mulig å treffe så godt? Markedsovervåkerne i Sverige ba om å få vite hvem som sto bak handlene. Svar: Arne Fredly, via Atlas Capital. Gevinst over natten: Fire millioner svenske kroner. Men saken og spørsmålene havnet i børsens skrivebordsskuff. Fredly kunne fortsette som før.»

DN viser videre til at Fredly 18. april 2007, to dager før Ericsson skulle legge fram resultatet for første kvartal, «igjen» var «en aktør som stakk seg ut fra mengden». Denne gang gjaldt det salg av til sammen tre millioner aksjer.

«Arne Fredly var tydeligvis overbevist om at det svenske telekomselskapet kom til å presentere et svakere resultat enn forventet. (…) Hvorfor er Fredly så dristig at han legger nesten 400 millioner kroner i potten dersom han ikke er helt sikker på hvordan det skal gå? 20. april kom meldingen om at kvartalstallene i Ericsson ikke var så gode som forventet. Men de var nok som Fredly forventet. (…) Og Fredly kunne hente en gevinst på drøyt ti millioner svenske kroner. Dette var likevel bare en brøkdel av hva han skulle tjene i Ericsson et halvt år senere.»

Innen den historien fortelles, er reportasjen innom det såkalte «Nordea-racet» i september 2007. Svenske Dagens Industri brakte nyheten om at storbanken SEB hadde seriøse planer om å kjøpe den svenske statens aksjebeholdning i Nordea. «Aviser og nettsteder meldte om hysteriske tilstander. Nordea-kursen klatret mot nye høyder. Bare den svenske statens papirverdier steg med 6,2 milliarder.» Deretter het det:

«Men det var en annen som også kunne nikke fornøyd til utviklingen. Arne Fredly. Fredly hadde gjort det igjen. Som den eneste. I Sverige har myndighetene notert seg en aktør som utmerker seg med en oppsiktsvekkende handel i forkant av Nordea-nyheten. Dagen før avisoppslaget ble det nemlig lagt inn en kjøpsordre på 400.000 Nordea-aksjer hos meglerhuset Glitnir i Stockholm. Kjøperen var Arne Fredly via Atlas Capital. I tillegg kjøpte han Nordea-opsjoner.»

«Før måpende svensker hadde klart å svelge nyheten, hadde det Gibraltar-registrerte selskapet stukket av med en gevinst på 4,4 millioner svenske kroner. Alt skjedde i løpet av et halvt døgn.»

DN vender tilbake til Ericsson, og denne gang hendelser i oktober 2007. «Igjen er det Arne Fredly som spekulerer i kursnedgang i Ericsson. Nok en gang legger han uvanlig store penger i potten. Mot alle odds. Signalene fra selskapet gikk stikk motsatt. (…) Hva visste egentlig Fredly?»

Etter også å ha vært innom forhandlingene Fredly på samme tid førte med Kjell Inge Røkke og Aker-konsernet om tilbakekjøp av eiendommen Munkebakken ved Fornebu, fortsetter DN sin detaljerte beskrivelse av Fredlys transaksjoner med Ericsson-aksjer:

«Regnestykket blir etter hvert ganske formidabelt. I løpet av en oval weekend har Arne Fredly lånt og solgt Ericsson-aksjer for en halv milliard kroner. Det er omtrent halvparten av den formuen man anslår at finansmannen har samlet de siste ti årene. Fredly virker utrolig sikker i sin sak. (…) Dagen etter kommer smellet som gir gjenlyd på begge sider av Atlanteren. Ericsson sender ut et resultatvarsel. (…) Tallene i tredje kvartal er en katastrofe.»

«Finansdirektøren i Ericsson får sparken. Det er sorg i svenskevalsen. Bortsett fra hos én mann. (…) For det er én person som åpenbart kan lese av saldoen sin med fornøyd mine denne tirsdagen i oktober. Mannen som har råd til å kjøpe tilbake Norges dyreste eiendom, Munkebakken. I løpet av denne langhelgen med digre Ericsson-handler, tjener Arne Fredly rundt 130 millioner kroner.»

«Etter det Dagens Næringsliv forstår, ble styret i Ericsson orientert om den finansielle katastrofen søndag kveld 14. oktober. Allerede fredag kveld hadde Fredly handlet to millioner aksjer i selskapet. Og han fortsatte altså å pøse ut aksjer i løpet av mandagen. Alt sammen skjedde i god tid før selskapet informerte omverdenen.»

I en énspaltet underartikkel opplyses det:

«Arne Fredly har fått anledning til å kommentere samtlige av de transaksjonene som omtales i denne artikkelen. Det ønsker han ikke å gjøre. – Jeg ønsker ikke å kommentere påståtte enkelthandler overfor DN, noe som for øvrig er i tråd med normal banksekretesse. Alle mine handler foregår i full åpenhet. Jeg legger imidlertid merke til at bare én av handlene er norsk, og at denne er kommentert av meg i DN tidligere, skriver Fredly i en e-post til Dagens Næringsliv.»

Det siktes her til aksjehandelen i katalogselskapet Findexa. På spørsmål fra DN den gang, benektet Fredly at han hadde handlet på ulovlig innsideinformasjon. «- Atlas og jeg har historisk gjort mange tusen handler per år, med flere titall milliarder i omsetning, fordelt over flere land. Noen handler går med gevinst, andre med tap. Jeg kunne vise til mange hundre eksempler på at timingen min har vært tilsvarende dårlig.»

I reportasjen inngikk flere bilder av Fredly, alene og sammen med sin samboer. Ett av bildene viste angivelig Fredly på solseng på Nikki Beach Club i St. Tropez. Et annet viste boligkomplekset Rocazur i Monaco, der Fredly de siste årene har bodd. Også hans Bugatti Veyron, «verdens dyrest serieproduserte bil til gatebruk», var avbildet. To bilder viste i tillegg eiendommen Munkebakken, «Norges dyreste», ved Fornebu.

Mandag 26. november var Fredly på ny gjenstand for førstesideoppslag i DN, under hovedtittelen «Etterforskes». Avisen opplyste at det var Ekobrottsmyndigheten i Sverige som ville gå investoren etter i sømmene som «skjellig mistenkt» for ulovlig innsidehandel.

«Etter det DN forstår vil etterforskerne gå løs på flere forhold enn bare Ericsson-handlene i oktober.» I et avsnitt het det dessuten:

«Uavhengige kilder forteller at både politimyndigheter og markedsovervåkere i flere år har fulgt nøye med på Fredlys aktiviteter i aksjemarkedet. Det er nå etablert et samarbeid mellom svenske og norske myndigheter. Både Økokrim og Kredittilsynet i Norge bistår Ekobrottsmyndigheten i Sverige i etterforskningen.»

I en kort underartikkel, basert på en épost, opplyser Arne Fredly at han ikke har hørt noe fra svenske myndigheter, men at han vil samarbeide og svare på alle spørsmål, «for å tilbakevise DNs tendensiøse fremstilling».

I ytterligere en underartikkel, med tittelen «Sjekker helsegevinster», framgår det at «Arne Fredly tjente 7,4 millioner svenske kroner da helse- og omsorgsselskapet Capio overraskende ble kjøpt opp i august 2006». «Nå er investorens aktiviteter i det svenske politiets søkelys. (…) Fredly ønsker ikke å kommentere handlene sine i Capio.»

Tirsdag 27. november tok DN igjen utgangspunkt i sin egen reportasje tre dager tidligere, under tittelen «Austbø i Fredlys fotspor». Her opplyste avisen at Edvin Austbø «gjentatte ganger [har] investert i de samme aksjene med samme overraskende gode timing som den innsidemistenkte investoren Arne Fredly. Austbø er blitt en del av den samme innsidesaken som etterforskes av norske og svenske myndigheter.» I artikkelen avviser Austbø kjennskap til at Fredly «spekulerte i Ericsson i oktober».

I en underartikkel uttaler pressetalsmann Fredrik Hallstan i Ericsson a selskapet ikke kjenner til at den svenske Ekobrottsmyndigheten etterforsker «Arne Fredlys oppsiktsvekkende handler». «- Det handles utrolig mye i Ericsson. Noen lykkes jo også, sier Hallstan.»

Onsdag 28. november, under tittelen «Gambro-handler granskes», fulgte DN saken ytterligere opp:

«Arne Fredly investerte tungt og samtidig i samme selskap som en av de hovedmistenkte i den store, svenske innsidesaken. Da nordmannen spekulerte 46 millioner kroner på aksjekjøp i helseforetaket Gambro reagerte de svenske etterforskerne.»

Det vises til at finansmannen Bernhard von der Osten-Sacken er siktet for «grovt innsidebrott», og deretter het det:

«Arne Fredlys aktiviteter i Gambro har vært enda mer omfattende enn Osten-Sackens. I dagene før budet på Gambro ble kjent, har etterforskerne funnet Fredly-handler på tilsammen 500.000 aksjer…». «Gevinsten lot ikke vente på seg. Straks budet på Gambro ble offentliggjort, solgte nordmannen på kurser rundt 110 kroner. Det betyr en fortjeneste på ni millioner svenske kroner i løpet av få dager.»

«Alle Atlas’ handler har en god forklaring, skriver Fredly i en e-post til Dagens Næringsliv. Han har fått tilbud om å kommentere Gambro-transaksjonene, men har ikke villet gjøre det.»

Lørdag 1. desember brakte avisen en ny reportasje, denne gang med tittelen «Granskes i fem land». Ingressen lød:

«Etterforskes: Investoren Arne Fredly etterforskes over store deler av Europa for aksjehandlene sine. Transaksjoner både i Spania, Nederland, Frankrike, Sverige og Norge blir nå gått etter i sømmene.»

Ifølge DN skal etterforskningen omfatte i alt 30 aksjetransaksjoner i åtte ulike selskaper. Avisen tar for seg «Fredlys aktiviteter» i hvert av de nevnte landene og hvilke gevinster som ble gjort «på den gode timingen». «Flere kilder sier til Dagens Næringsliv at man står overfor en lang og komplisert etterforskning. Politiet vet også fra tidligere undersøkelser at det er svært vanskelig å få ut opplysninger om Fredlys selskap Atlas Capital Management, som er registrert på Gibraltar.»

Til slutt i artikkelen ble det opplyst at «Dagens Næringsliv har bedt Arne Fredly om å kommentere samtlige av handlene som blir etterforsket, noe han har avslått.» DN refererte imidlertid på ny fra en e-post fra investoren:

«- Å sette sammen en liten ”pakke” av gode handler, hentet fra fem land og ut av flere tusen transaksjoner over en periode på nesten tre år, blir derfor både misvisende og søkt.»

En grafisk kartillustrasjon merket «Fredlys Europa» fortalte i faktabokser om investorens forbindelser til de enkelte land. Også her ble bildene av bostedet i Monaco, Bugattien og Munkebakken brukt.

Lørdag 15. desember brakte DN en ny bredt anlagt magasinreportasje, der søkelys ble satt på «det lille» meglerhuset ACH i Sveits. Ifølge avisen har ACH «spesialisert seg på å gi svenske og norske finansfolk et skjulested uten innsyn for etterforskere, skattemyndigheter og kreditorer». I reportasjen omtales blant andre den svenske aksjemegleren Olof Hedengren og det «beryktede» svenske meglerhuset Fischer Partners, der ACH skal ha hatt sitt utspring. I et avsnitt het det:

«I Geneve startet Hedengren opp meglerfirmaet ACH. Han representerte selv h-en i firmanavnet. C-en tilhørte en nå avdød kollega, mens a-en kom fra Peter ”Turken” Anderson. Sistnevnte er en bilkompis av den norske investoren Arne Fredly, som for tiden etterforskes av svenske politimyndigheter for ulovlig innsidehandel. Som Dagens Næringsliv skrev lørdag for tre uker siden: Mange av handlene Fredly etterforskes for, er gjort gjennom nettopp Fischer Partners. Her har Fredly vært kunde i mange år.»

Videre i reportasjen omtales den norske aksjemegleren Ketil Skorstad, som også «inngår i ACH-nettverket». I den sammenheng skriver DN:

«Skorstad var kollega med den kjente investoren Arne Fredly. Begge hadde interesser i ACH-prosjektet Central Asia Gold. Fredly har vært garantist og har selv deltatt i to emisjoner.»
Og senere:

«En annen som har hatt konto hos ACH I Geneve, er Tom Walther Steen. Den tidligere megleren og fondsforvalteren er tiltalt av Økokrim for markedsmanipulasjon i det innsidebefengte selskapet Findexa og må møte i
tingretten i februar neste år. En som tjente gode penger på Steens manøvre i Findexa, var Edvard Austbø. Han er kompis av Steen og blir igjen etterforsket av svensk politi for sine uvanlig gode handler i investor Arne Fredlys kjølvann. Tom Walther Steen er for øvrig en nær venn av Arne Fredly som altså er under etterforskning for ulovlig innsidehandel.»

KLAGEN:

Klager er Arne H. Fredly, som innleder sitt svært omfattende klageskriv slik:

«Ved hjelp av anonyme kilder, feilaktige og grovt krenkende løgner, udokumenterte spekulasjoner, fantasifulle skildringer og paparazziaktiviteter, misbruker journalistene sin makt til å fremstille meg som en dekadent og kriminell forretningsmann.»

«Mitt rykte, både som investor og privatperson, er gjennom artikkelserien i DN påført en uopprettelig skade. Jeg har opplevd tiden etterpå som vond og vanskelig. (…) For min samboer, som både er navngitt og avbildet i artiklene, føles det ekstra urettferdig å bli uthengt i tilknytning til forhold som hun under enhver omstendighet ikke har noe med.»

Klageren vil «forsøke å vise hvordan avisen – under dekke av å skulle drive kritisk og undersøkende journalistikk – blant annet tillater seg å bryte pressens etiske regler om å unngå ærekrenkende beskyldninger, forhåndsdømming og identifisering i kriminalsaker, samt ukritisk og utstrakt bruk av anonyme kilder».

Slik klagerens ser det, har han heller ikke fått «reell tilsvarsrett». Han viser til mail fra DNs journalist ved 15.30-tiden 22.11.07, med anmodning om å «redegjøre for ni forskjellige transaksjoner, med absolutt svarfrist klokken 10.00 neste dag». Etter klagerens mening var dette en «knapp svarfrist» sett på bakgrunn av «kompleksiteten i spørsmålene». «DN hadde ingen god grunn til å vente helt opp til deadline før de sendte meg spørsmålene, bortsett fra at dette ville ta fra meg en reell mulighet til samtidig forsvar.»

«Dagens Næringsliv ba meg gjennomføre – bokstavelig talt over natten – en jobb som krever flere ukers grundige undersøkelser og rekonstruksjoner. (…) Da jeg over telefon forsøkte å forklare at jeg var på reisefot, og dermed hadde liten tid til rådighet, fikk jeg opplyst at artikkelen kom til å bli kjørt dagen etter – uansett hva slags forklaring jeg måtte ha».

Videre viser klageren til at av de til sammen syv aksjene han ble spurt om, relaterte kun tre seg til reportasjen 24.11.07. «De øvrige aksjene som ble nevnt i e-posten, viste seg senere å være knyttet til artikler som DN publiserte i uken etter. (…) Og når flere nye artikler blir publisert, tar ikke DN fornyet kontakt med meg. Avisen nøyer seg med å vise til svarene jeg måtte avgi den første kvelden.»

Ifølge klageren fikk han på forhånd ikke kjennskap til innholdet i noen av de seks artiklene, «hverken for å imøtegå krenkende beskyldninger eller for å rette opp/nyansere feilaktige og spekulative påstander.»

Klageren opplyser imidlertid at han allerede 09.11.07 hadde et kafémøte med DNs medarbeidere. «Straks jeg ankom det avtalte møtestedet, forsøkte jeg å få de to journalistene til å klargjøre hensikten med samtalen. Blant annet spurte jeg flere ganger om hvilken sak de arbeidet med og om de planla å skrive om meg. Men svarene deres var unnvikende, og de avledet i stedet situasjonen med ”hyggelig koseprat”…».

«Etter en stund begynte imidlertid de to journalistene å stille konkrete spørsmål. Ikke først og fremst om meg eller min virksomhet, men om navngitte investorer og andre aktører i det skandinaviske finansmiljøet. (…) To uker senere forsto jeg likevel sammenhengen. Da mottok jeg en e-post fra journalist Bjørn Olav Nordahl, med beskjed om å forklare den ”oppsiktsvekkende gode timingen” i til sammen ni transaksjoner som jeg skulle ha gjennomført i løpet av de siste tre årene. (…) I ettertid finner jeg det bemerkelsesverdig at journalistene ikke én eneste gang i løpet av samtalen nevnte disse transaksjonene.»

«Hadde de spurt, skulle jeg mer enn gjerne ha bidratt til å kaste lys over min forretningsfilosofi, min moral og mine forbruksvaner. Og dersom journalistene hadde vist interesse, ville jeg på generelt grunnlag også ha forklart hvordan det noen ganger er mulig å innta en markedsposisjon som kan virke oppsiktsvekkende om man ikke kjenner hele sammenhengen. (…) Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at samtalen ikke bidro til å avverge noen av de mange feilaktige og grove beskyldningene som dukket opp i DNs lørdagsmagasin to uker etterpå.»

Når det konkret gjelder det omtalte «Ericsson-kuppet», viser klageren til vedlagt kopi av intervju i Finansavisen 30.11.07, som «balanserer den ensidige fremstillingen i DN».

«DNs forenklede fremstilling av risiko-bildet er selvsagt ikke korrekt, og er dessuten egnet til å mane frem et bilde av en forretningsmann som er så sikker i sin sak – fordi han ifølge DNs insinuasjoner ”vet noe som ingen andre vet” – at han er villig til å risikere et tap på en halv milliard kroner hvis kursutviklingen ikke blir slik han venter. (…) Avisen villeder leserne grovt når den fremstiller short-posisjonen som mistenkelig stor.»

«Dernest er det verdt å merke seg at avisen konsekvent i alle artikler oppgir feil størrelse på bruttoeksponeringen, slik at risikoen fremstår som enda større enn den var i virkeligheten. (…) Eller kan DN dokumentere påstanden om en samlet short-posisjon på 500 millioner? (…) For DN ville det ha vært en enkel sak å dobbelsjekke opplysningen om at ”alle andre tapte store summer på kursraset”, men jeg registrerer at denne type tilleggsinformasjon effektivt ville ha slått beina under avisens egne insinuasjoner om at jeg handler på innside-informasjon.»

Etter dette går klageren detaljert inn på enkeltopplysninger og –påstander som ifølge klageren både er uriktige og «grovt krenkende». «Avisen går svært langt i å insinuere at jeg har begått tvilsomme forretninger som deretter er forsøkt skjult gjennom opprettelsen av Atlas Capital Management». DN «unnlater samtidig å dokumentere hvilke ”avtrykk” som eventuelt skulle feies igjen».

«DN har overhodet ikke tatt hensyn til mine egne forklaringer om at Atlas Capital Management Ltd. ble etablert og registrert på Gibraltar utelukkende av skattemessige årsaker. (…) Jeg benytter meg hverken av skjulte depoter i utenlandske banker eller anonyme handler på nett. Alt jeg gjør som finansaktør er synlig for hele verden, og jeg finnes ikke ”vanskelig å følge” i det hele tatt!»

«DNs journalister forsøker ikke engang å skjule sin subjektive oppfatning av hva som må være grunnlaget fro min suksess: De går svært langt å insinuere at jeg er kriminell – uten å etterlate det minste rom for tvil hos leserne.»

«For at påstanden om at jeg har en ”forunderlig evne til å handle på gunstig tidspunkt” skal gi noen logisk mening, må journalisten[e] ha avskrevet muligheten for at mine vellykkede Ericsson-handler er et resultat av tilgang til lovlig informasjon og faglig gode vurderinger av marked og risiko. (…) Når to presumptivt seriøse og respekterte journalister stiller det grunnleggende spørsmålet om hvordan ”en person egentlig er blitt så rik”, så skaper de samtidig en forventning om at svaret skal være grundig, gjennomarbeidet, objektivt og troverdig.»

Når det gjelder fokuseringen på klagerens bolig i Monaco, bilhold og St. Tropez-besøk, heter det bl.a.:

«Journalistene i DN har gjennom sin skildring og historieoppbygging tatt i bruk teknikker som er langt mer hensiktsmessige i romaner og filmer enn i seriøse nyhetsreportasjer. Når DN velger en reportasjeform som så til de grader skiller seg fra tradisjonell, nøktern nyhetsformidling, må det samtidig forventes at avisen tar hensyn til hvordan budskapet vil bli oppfattet av mottagerne. Å bli knyttet til skamløs sløsing og tanketom livsførsel, føles både urettferdig og krenkende.»

«På side 39 publiserer avisen også et uskarpt paparazzi-foto av meg på en solseng, iført kun badeshorts og solbriller. Jeg vil i denne sammenhengen gjøre oppmerksom på at jeg befant meg på privat eiendom. Solsengene tilhører Nikki Beach Club, og er plassert innenfor et tydelig avgjerdet område.»

Etter klagerens mening er bildet «helt tydelig tatt på lang avstand, og de uskarpe ”skyggene” på høyre og venstre side av bildeflaten avslører samtidig at fotografen må ha stått godt skjult i landskapet.» Under henvisning til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10 tilføyer klageren: «Det er ikke helt lett å forstå hva slags forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning som ble avdekket da DNs fotograf la seg i skjul for å avbilde meg på en solseng i ferien.»

I tillegg peker klageren på at han aldri har stilt opp for pressen i privat sammenheng, og mener derfor at «DN burde ta hensyn til VV-plakatens punkt 4.3 om å respektere ”menneskers privatliv”.»

Reportasjens framstilling av kontakten med Kjell Inge Røkke/Aker-konsernet når det gjaldt tilbakekjøp av eiendommen Munkebakken, betegner klageren som «rot». «DN forsøker å påvise en slags sammenheng mellom tilbakekjøpsavtalen og den ekstraordinære gevinsten på Ericssons kursfall den 16. oktober, men nok en gang går det i ball for avisen.»

«Ettersom avisen også på dette punktet unnlater å fortelle sine lesere om kildene, kan man bare spekulere på hvordan journalistene har kommet frem til hendelsesforløpet som de gir en så detaljert beskrivelse av. Det er lite som tyder på at DN har vært spesielt ”kritisk i valg av kilder, og det er videre helt utelukket at avisen har kontrollert ”at opplysninger [som] gis er korrekt[e]”.»

Ifølge klageren dreide det seg her om lett tilgjengelig informasjon, men «i stedet… velger DN å sette avgjørelsen om et tilbakekjøp i sammenheng med en uventet og plutselig god råd». «På denne måten passer hendelsesforløpet langt bedre til avisens egne spekulative teori om innside-informasjon.»

Klagens første del, angående det opprinnelige oppslaget og magasinartikkelen 24. november, har mot slutten følgende påpekning:

«Til tross for at bruk av anonyme kilder bare bør skje unntaksvis, har DN basert hele den åtte sider lange reportasjen på skjulte kilder. Utelukkende. Ikke én eneste gang refererer journalistene til identifiserbare skriftlige eller muntlige kilder, og de gjør alt annet enn å ”tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder”. (…) Det kan altså ikke være særlig tvil om at hensikten med denne artikkelen er å fortelle leserne at Arne Fredly er blitt rik ved å begå ulovligheter.»

Samlet viser klageren så langt til følgende Vær Varsom-punkter som han mener er brutt: 3.1, 3.2, 3.3, 3.10, 4.1, 4.2, 4.3, 4.4 og 4.14.

Også når det gjelder den oppfølgende reportasjen mandag 26. november mener klageren det dreier seg om «falske beskyldninger og flere anonyme kilder». Ifølge klageren er påstanden om at han er under etterforskning «etter alt å dømme feilaktig, og blir heller ikke dokumentert i artikkelen». «Journalistene finner ikke én åpen kilde som kan bekrefte opplysningene. I stedet tyr de til fraser som ”etter det DN kjenner til”, ”etter det DN forstår” og ”uavhengige kilder forteller at”.»

«Svenske Ekobrottsmyndigheten har på direkte henvendelse fra min advokat ikke bekreftet påstandene om at jeg har status som mistenkt, samt at jeg blir ”etterforsket” for ulovlig innsidehandel.»

«Dette utelukker selvsagt ikke at svenske myndigheter likevel gjennomfører en eller annen form for undersøkelse, men det må i så fall være på et så lavt og rutinemessig nivå at saken umulig kan sies å være under ”etterforskning”. (…) Eller kan avisen dokumentere påstanden om at ”Fredly blir etterforsket”, og dessuten har status som ”skjellig mistenkt”?»

«Både den faktiske meningsforskjellen mellom ”förundersökning” og ”etterforskning”, samt merbelastningen ved å bli knyttet til en ”etterforskning”, tilsier at DN burde ha holdt seg til uttrykket som avisen selv bruker når den viser til kilder med påstått kunnskap om Ekobrottmyndighetens aktiviteter.»

I sammenheng med denne reportasjen mener klageren at Vær Varsom-punktene 3.1 og 4.4 er overtrådt.

Angående reportasjen lørdag 1. desember heter det videre i klagen:

«Hovedbudskapet er denne gangen påstander om at jeg skal være under etterforskning i fem land, men avisen trekker også frem tre nye ”oppsiktsvekkende gode” handler. Når avisen skriver at jeg har ”avslått” å kommentere handlene, er dette ikke riktig. Avisen unnlater å nevne at det såkalte avslaget ble gitt i en helt annen sammenheng ti dager i forveien.»

Klageren konstaterer dessuten at DN samtidig valgte «å se fullstendig bort ifra» intervjuet han ga til Finansavisen dagen før. «En rekke av opplysningene i intervjuet kunne utvilsomt ha bidratt til å balansere DNs påstander, men dette har ikke vært i avisens interesse. (…) På direkte henvendelse fra meg, har for øvrig myndighetene i Frankrike, Spania og Monaco i ettertid opplyst at saken for dem er ”helt ukjent”.»

Ut fra dette stiller klageren spørsmålet: «Er det virkelig akseptabelt å fremsette beskyldninger om grov kriminalitet mot navngitte personer når det ikke engang er mulig å få opplysningene verifisert gjennom åpne, troverdige kilder?».

Her anser klageren at avisen har brutt med Vær Varsom-punktene 3.2, 4.7 og 4.14.

Også magasinreportasjen lørdag 15. desember (”Skjulestedet”) inngår i klagen. Etter klagerens mening foretar Dagens Næringsliv en «meningsløs kobling» mellom ham og det sveitsiske meglerhuset ACH. «Jeg har ved en rekke anledninger, både muntlig og skriftlig, understreket overfor DNs journalister at jeg aldri har hatt noen tilknytning til eller vært kunde hos ACH. (…) Uansett kan jeg ikke se at DN har noen aktverdig grunn til å trekke meg inn i en artikkel som omhandler påstander om ulovlige og sterkt klanderverdige forhold.»

Klageren mener avisen med denne reportasjen bryter med Vær Varsom-punktene 3.7, 4.1, 4.7 og 4.14.

I sine generelle sluttkommentarer anfører klageren i tillegg at «mistenkeliggjøringen forsterkes ved at artiklene krydres med egne faktabokser med titler som ”Ulovlig innsidehandel”, henvisninger til strafferammer og referanser til den såkalte Brynhildsen-saken og en pågående etterforskning i Sverige».

«Jeg kan ikke med sikkerhet uttale meg om DNs kilder, verken i denne eller andre saker, men nøyer meg med å slå fast at en ivrig tjenestemann i Kredittilsynet trolig måtte være det nærmeste en gravende næringslivsjournalist kan komme en ”drømmekilde”. (…) Jeg aksepterer selvsagt avisens rett til å skrive om forhold av samfunnsmessig betydning og
allmenn interesse – også om min profesjonelle virksomhet. Men i disse reportasjene går DN etter mitt syn over en grense.»

Etter klagerens mening representerer hele reportasjeserien åpenbare brudd på pressens varsomhetskrav knyttet til identifisering og forhåndsdømming. «Gjennom seks artikler anklager DN meg for å ha tilgang til informasjon som ikke er tilgjengelig for andre aktører i markedet. (…) I en vedlagt oversikt til denne klagen dokumenterer jeg at samtlige av mine handler var knyttet til hendelser som hadde vært gjenstand for fyldig offentlig omtale – tilgjengelig for enhver og presentert over en lang periode.»

«Sannsynligvis vil DN hevde at den ikke har skrevet at jeg har begått ulovligheter, men det avgjørende må i en slik sammenheng være hvilket inntrykk leserne sitter igjen med. Altså budskapet som formidles gjennom kombinasjonen av løse spekulasjoner, egne kommentarer, feilaktige opplysninger, tendensiøst språk og karikerte bilder.»

TILSVARSRUNDEN:

Dagens Næringsliv mener det er av stor viktighet at det gis et detaljert og nøyaktig bilde av en virksomhet som klagerens. Avisen peker på den samfunnsmessige betydningen og de store verdiene det dreier seg om, samtidig som virksomheten foregår uten offentlighetens innsyn. DN anser derfor at de aktuelle reportasjene har vært på sin plass, «uansett om det oppleves tyngende at de konkrete omstendighetene omtales».

Ifølge avisens tilsvar var det klageren selv som tidlig i oktober 2007 tok kontakt med journalist Knut Gjernes «og fortalte at han hadde hørt at vi jobbet med en artikkel hvor han var innblandet». «Gjernes bekreftet at dette var tilfellet og fortalte hva slags type problemstillinger vi jobbet med. Fredly krevde at samtalen skulle være off-record.»

DN bekrefter journalistenes kafémøte med klageren. Man ønsket «en ny bakgrunnssamtale siden hans navn stadig dukket opp hos flere ulike kilder». «Premissene for møtet var avtalt på forhånd. Fredly kom frivillig, men snakket med journalistene under forutsetning av at samtalen nok engang skulle være off-record.»

Videre framgår det av tilsvaret at den ene av journalistene om morgenen torsdag 22. november ringte til klageren «for å sikre at vi fikk kontakt med ham i løpet av torsdagen». «Han forklarte at han satt i bilen, men at han snart var fremme og kunne lese mail om noen timer. Fredly og journalisten ble enige om at e-posten skulle oversendes i løpet av ettermiddagen. (…) Fredly ga på dette tidspunktet ikke uttrykk for at han hadde det for travelt til å svare på spørsmålene, slik han hevder i sin klage til PFU.»

Det bekreftes likeledes at klageren fikk svarfrist til neste dag kl. 10. «Grunnen til [at] alle transaksjonene ble nevnt var at journalisten ønsket å sikre seg at han hadde fått alle muligheter til å svare og at han ble orientert om bredden i de undersøkelsene avisen hadde gjort.»

«Én time før tidsfristen utløp, kom svaret fra Arne Fredly i et word-vedlegg til en e-post. Fredly svarte blant annet følgende: ”Jeg ønsker ikke kommentere påståtte enkelhandler overfor DN,
noe som for øvrig er i tråd med normal banksekretesse.” Fredly tok på dette tidspunktet ikke opp med DN at han hadde fått for dårlig tid eller at han gjerne vil svare mer utfyllende dersom han fikk mer tid. Størstedelen av Fredlys svar ble tatt inn i artikkelen.»

Senere samme dag mottok redaksjonen en ny mail med tilføyelser fra klageren, og også disse kom med i artikkelen. «Fredly ønsket fortsatt ikke å kommentere selve transaksjonene og uttrykte heller ikke nå at han skulle hatt mer tid til å svare mer utfyllende.» Det vises også til flere mailer mellom klageren og redaksjonen utover denne fredagen.

Søndag 25. november tok journalist Bjørn Olav Nordahl telefonktakt med klageren «for å gi ham anledning til å kommentere saken påfølgende dag der det kom frem at han blir etterforsket av Ekobrottsmyndigheten. Fredly ba om en times svarfrist, hvilket han fikk.»

Mandag 26. november ble det ringt og deretter mailet nye spørsmål til klageren, som på ettermiddagen svarte at han ville komme med en redegjørelse «innen kort tid». Noen slik kom imidlertid ikke. Også onsdag 28. november ble spørsmål sendt til klageren, med svarfrist til kl. 12 dagen etter, og redaksjonen mottok svar tett oppunder fristen.

Avisen oppsummer så langt på denne måten:

«Dagens Næringsliv var i kontakt Arne Fredly flere ganger før den første artikkelen om han kom på trykk. Arne Fredly gjorde det klart overfor våre journalister at han normalt ikke snakker om sin virksomhet og at han utelukkende var villig til å møte journalistene dersom samtalene var off record. (…) Avisen mener at Arne Fredly på rimelig vis fikk ivaretatt sin rett til samtidig imøtegåelse i forkant av at ”Ericsson-kuppet” kom på trykk.»

«Arne Fredly hevder i sin klage at ”ved ingen av de påfølgende artiklene tok DN ny kontakt for å gi meg anledning til å korrigere svarene mine fra den første henvendelsen”. Dette er feil. Fredly ble kontaktet og fikk komme med samtidig imøtegåelse i forkant av mandagens oppslag. Han ble kontaktet mht samtidig imøtegåelse i forbindelse med onsdagens sak ”Gambro-handler granskes”.»

«Han ble tilbudt å stille opp i et større intervju for å snakke om seg selv og selskapet sitt og de ulike transaksjonene. Denne forespørselen fikk DN aldri noe svar på. (…) Avisen har fra Fredly så langt mottatt verken leserinnlegg eller krav om å trykke beriktigelser.»

DN mener ellers at klagerens investeringsstrategi er presist beskrevet i reportasjene, og tilbakeviser at avisens «vinkling» mistenkeliggjør hans metoder. Her viser redaksjonen for øvrig til hva klageren en uke etter DNs reportasje om «Ericsson-kuppet» selv uttaler i intervjuet med Finansavisen:

«Gevinsten på rundt 100 millioner kroner er den største Atlas noensinne har oppnådd. Etter 20 år som aksjetrader og kanskje så mye som 150.000 transaksjoner har jeg aldri oppnådd noe lignende. Det er knapt så jeg selv kan tro at det skjedde.»

Ifølge DN sammenfaller dette utsagnet med «de vurderingene våre journalister hentet inn fra andre aktører i finansmarkedet». «Det er noe uklart for Dagens Næringsliv hvordan Fredly her på den ene siden mener dette er en helt eksepsjonell og [en] helt hverdagslig
aksjetransaksjon på en gang. (…) Etter det Dagens Næringsliv kjenner til er den overraskende timingen og størrelsen på Fredlys transaksjon noe av grunnlaget for at også svenske politimyndigheter etterforsker Fredlys handler i Ericsson.»

Avisen minner videre om at «det er temmelig alminnelig at aksje-investorer ønsker å holde mest mulig av transaksjonene skjult». «Dette gjelder også Fredly. (…) Børs-spekulanter holder operasjonene sine unna offentlighet på mange forskjellige måter. Flere av disse er lovlige. En metode er å handle i mange forskjellige land og bruke mange forskjellige meglerhus.»

«Fredly har i tillegg valgt å emigrere til skatteparadiset Monaco og handle gjennom et Gibraltar-registrert selskap. Dermed er mye av den alminnelige informasjonen om hans økonomiske forhold skjult. (…) Frem til DNs artikkelserie var det bare et fåtall transaksjoner i en håndfull selskaper som var kjent og omtalt i norsk presse. Det er heller ikke kjent hvor stor formue Fredly egentlig har.»

Avisen opplyser for øvrig at «DN møtte Arne Fredly i St. Tropez sommeren 2006». «DN hadde flere samtaler med Fredly og finansmannen Filip Berg Nielsen i St. Tropez. Innholdet i artiklene bygger på disse samtalene. Fredly opplyste da blant annet at ”alle som er noe innen norsk finansliv må innom St. Tropez om sommeren.”»

«Fotograferingen på Nikki Beach skjedde i full åpenhet og med tillatelse fra eieren. Nikki Beach er et samlingssted for profilerte folk. Det er vanlig at det opererer en rekke fotografer her. Flere norske og internasjonale medier har rapportert fra Nikki Beach. DN mener det er innenfor rammen av [VVP] 1.4 å fortelle at Fredly pleier sine kontakter og deltar i finanselitens sosiale liv i St. Tropez.»

«Arne Fredly føler det urettferdig og krenkende å bli knyttet til skamløs livsførsel. Dagens Næringsliv tar Fredlys holdning til etterretning og har da heller ikke karakterisert Fredlys forbruk som skamløs, tanketom eller skjødesløs. Derimot mener avisen at Fredlys livsførsel klart demonstrerer at han har mye penger mellom hendene.»

Når det gjelder klagerens påpekninger vedrørende omtalen forhandlingene med Røkke/ Aker om tilbakekjøp av Munkebakken, sier DN seg «mer enn gjerne» villig til å følge opp saken «dersom børsnoterte Aker ASA har feilinformert markedet».

DN understreker at man i størst mulig grad ønsker å benytte seg av åpne kilder, «men i noen tilfeller må avisen bryte dette prinsippet for å skaffe informasjon, jfr andre del av VVP 3.1.»

«Det er svært tidkrevende og komplisert å skaffe presis og nøyaktig informasjon om hva Fredly og andre finansfolk gjør når, med hvilken innsats, med hva slags informasjon og påfølgende fortjeneste. (…) DN har i denne saken benyttet en lang rekke anonyme kilder som til sammen har bidratt med presis faktainformasjon om Fredlys transaksjoner og gevinster. (…) Dette har vært den eneste mulige måte å ettergå Fredlys bevegelser i aksjemarkedet.»

«Avisen minner for ordens skyld om pressens plikt til å beskytte kilder slik det er regulert i VVP 3.4 og at kildevern ofte er en forutsetning for å sikre vesentlig informasjon.»

DN fastholder at det er «korrekt informasjon» når avisen 26. november og 1. desember opplyser at klageren blir etterforsket av den svenske Ekobrottsmyndigheten. «Som det framgår av artikkelen er Fredly gjenstand for det svenskene kaller en ”förundersökning”.

Fredlys argument om at dette ikke saklig kan kalles etterforskning må etter vår oppfatning klart skyldes en misforståelse. (…) DN må selvsagt bruke ord og uttrykk på norsk, og velge de som gir mest mulig dekkende beskrivelse.»

«Arne Fredly hevder at DN kobler ham til ACH på en utilbørlig måte. Dagens Næringsliv skriver at Fredly har vært garantist og har deltatt i to emisjoner i Central Asia Gold. At dette selskapet kan omtales som et ACH-selskap, er etter DNs syn rimelig. (…) Arne Fredly er så vidt nevnt i artikkelen uten at det tillegges noen form for tolkning.»

Til slutt i avisens tilsvar heter det:

«Dagens Næringsliv mener den uoversiktlige informasjonsflyten og nettverkene i tilknytning til aksjehandel er et viktig samfunnsproblem der finanspressen har et særlig ansvar for å avdekke de faktiske forhold. Dagens Næringsliv har ved hjelp av et omfattende kildearbeid kartlagt Arne Fredlys handlemønster, og beskrevet dette. At en av Norges rikeste finansaktører blir etterforsket for mulig innsidehandel av svenske økokrim, mener avisen er av stor allmenn interesse. (…) Dersom etterforskningen av Arne Fredly blir lagt bort, vil Dagens Næringsliv selvfølgelig rapportere det.»

Klageren «konstaterer» at DN i sitt tilsvar «ikke evner å dokumentere eller sannsynliggjøre» riktigheten av forhold han tar opp i klagen. Videre viser han til enkeltmomenter som journalistene «aldri har tatt kontakt for å gi meg anledning til å korrigere eller tilbakevise fremstillingen av».

«Jeg har i klagen til PFU anført at DN gjennom de seks artiklene, ikke har ønsket å gi leserne et balansert og saklig bilde av virksomheten min og meg som privatperson. Blant annet har jeg påvist en rekke tilfeller hvor utfyllende og helt sentral tilleggsinformasjon ville ha gitt avisens lesere mulighet til å trekke andre konklusjoner enn de som journalistene legger opp til. Jeg kan ikke se at DN i sitt tilsvar benekter påstanden min. Til tross for dette kan det virke som om avisen mener at de journalistiske oppgavene og den redaksjonelle vurderingen ikke kunne vært løst på noen annen måte.»

«DN forsøker altså å fremstille artiklene som en slags systemkritikk. De grove overtrampene mot meg kan ifølge avisen forsvares med at journalistene har satt søkelyset på en virksomhet som er ”samfunnsmessig viktig”. Da er det all grunn til å spørre: Hva har DN egentlig gjort for å avdekke denne ”virksomheten” som er ”samfunnsmessig viktig”? (…) Sannheten er selvsagt at DN aldri hatt til hensikt å sette søkelyset på ”svakheter ved systemet”.»

I forbindelse etterlyst dokumentasjon av straffbare forhold i Ericsson-sammenheng, viser klageren til uttalelser innhentet fra et svensk advokatfirma: «Enligt vår uppfatning redovisas dock inte, varken i artiklarna eller i DN:s yttrande till Pressens Faglige Utvag, någon som helst konkret uppgift som ger stöd åt de underförstådda påståendena från DN:s sida. Någon namngiven källa eller eller någon ytterligare konkret dokumentation redovisas inte av DN.»

«Til tross for at det nå har gått fem måneder siden det ifølge DN skal ha blitt innledet en etterforskning over store deler av Europa, har jeg ennå ikke mottatt en eneste henvendelse fra noe lands myndigheter. Når flere av de omtalte transaksjonene i tillegg går mer enn tre år
tilbake i tid, finner jeg dette høyst besynderlig. Likevel fastholder altså DN påstanden i tilsvaret sitt.»

Når det gjelder DNs forsvar for bruken av anonyme kilder, mener klageren at «avisens lettvinte holdning til en metode som bare skal brukes unntaksvis, og som avisen selv hevder kun å benytte unntaksvis», vil «bidra til effektivt å bryte ned pressens eget ønske om et sterkt kildevern». «Når DN velger å gå veien utenom den lettest tilgjengelige kilden av dem alle, nemlig meg selv, blir det desto viktigere at journalistene kan fremvise solide, troverdige kilder som kan etterprøves og kontrolleres.»

«Avisen bedyrer i sitt svar til PFU at den har brukt mye ressurser på saken, at journalistene har snakket med flere titalls kilder og gjennomgått store mengder informasjon. Men hva hjelper dette? Og hva har det med saken å gjøre? Når ble stor arbeidsinnsats og mange telefonsamtaler en aktverdig grunn til å fremsette påstander om alvorlig økonomisk kriminalitet? (…) Etter mitt skjønn er det bortimot ufattelig at journalistenes arbeidsgiver både aksepterer og forsvarer en slik skjødesløs omgang med håndverket.»

Klageren reagerer på DNs «forsøk på å forsvare den hårreisende påstanden om at jeg var den eneste som var negativ til Ericsson-aksjen». «Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at to erfarne journalister i en finansavis sliter med å forstå at det som kommer overraskende på majoriteten, ikke nødvendigvis gjør det for alle. Hele poenget er å være flinkere enn flertallet. (…) For å lykkes ekstra godt i aksjemarkedet, er det helt avgjørende å være flinkere enn majoriteten.»

Videre påpeker klageren at DN i sitt tilsvar siterer feil fra Finansavisens intervju med ham 30. november. «Det riktige sitatet fra Finansavisen skal være: ”Etter 20 år som aksjetrader og kanskje så mye som 150.000 transaksjoner har jeg aldri opplevd noe lignende.” DN passer imidlertid på å bytte ut ordet ”opplevd” med ”oppnådd”. De to ordene kan virke svært like på overflaten, men valøren og meningsinnholdet peker likevel i to ulike retninger.»

«Jeg registrerer samtidig at DN velger å forbigå i all stillhet mitt klagepunkt som gjelder påstanden om at jeg ”plutselig” ønsket [å] kjøpe tilbake Munkebakken. Avisen har dermed ikke gjort et eneste forsøk på å dokumentere den grove påstanden om at jeg nærmest ved en innskytelse, fordi jeg ifølge avisen fikk uventet god råd som følge [av] en ulovlig handling, bestemte meg for å be Aker om et gjenkjøp.»

Når det gjelder DNs anførsel vedrørende forhandlingene med Røkke/Aker om gjenkjøp av Munkebakken, viser klageren for øvrig til vedlagt erklæring fra konserndirektør Geir Arne Drangeid i Aker ASA.

Klageren konstaterer også at DN heller ikke kommenterer «den ærekrenkende påstanden om at Atlas Capital Management Ltd ”har vært nyttig å ha når Arne Fredly har forsøkt å feie igjen avtrykkene etter seg etter at han forlot hjemlandet”.»

Med henvisning til avisens forklaringer angående hans St. Tropez-besøk, anser klageren at DN prøver «å skape et inntrykk av at jeg selv skal ha vært kilde». «Dette faller etter min mening på sin egen urimelighet.» Tvert imot skal klageren sommeren 2006 ha gjort DN-journalisten oppmerksom på at han ikke ønsket å prate med ham.

Samtidig fastholder klageren at «verken Filip Berg Nielsen eller jeg visste at DN hadde ligget i buskene og snikfotografert oss…». «Det forbauser meg dessuten at DN synes å mene at jeg ikke kan regne med å få være i fred inne på et privat område uten å måtte tenke på risikoen for snikfotografer.»

Videre tar klageren for seg DN-tilsvarets henvisning til premissene som angivelig ble lagt forut for kafémøtet tidlig i november. «Legg merke til at avisen helt bevisst unnlater å forklare PFU hvilke premisser som skal ha blitt klargjort på forhånd. Er ikke dette påfallende? Dersom DNs journalister virkelig hadde fortalt meg at de arbeidet med en artikkel om
mine transaksjoner og en teori om ulovlig innsidehandel, hvorfor presiserer ikke avisen dette overfor PFU?»

«I det ene øyeblikket forsikrer DN at det var et ordinært kildemøte og at premissene for samtalen var klare, i det neste skriver de at det dreide seg om en bakgrunnssamtale. En bakgrunnssamtale om hva – meg eller ACH? Jeg hadde jo for lengst avklart mitt forhold til ACH overfor journalistene. Og dersom journalistene før møtet hadde klargjort at planen var å lage en sterkt kritisk artikkel om meg, så må det vel være temmelig opplagt at jeg aldri ville ha insistert på en off record ”bakgrunnssamtale” – noe jeg for øvrig heller aldri gjorde.»

Klageren påpeker også at han heller ikke i e-korrespondansen med DN 22. november fikk vite i hvilken sammenheng hans sitat skulle brukes, til tross for at han «ettertrykkelig» spurte om dette.

«DN forsøker videre å skape et inntrykk av at jeg ikke tydelig nok sa ifra om den uforsvarlige og urimelig korte tiden jeg fikk til å skulle redegjøre for ni svært kompliserte transaksjoner. Dette er svært uredelig, og viser igjen hvordan avisen kun tar med de delene av sannheten som passer dens egen fordreide virkelighet.»

«Sannheten er at jeg i en telefonsamtale med journalist Nordahl, kort tid etter at jeg torsdag ettermiddag hadde mottatt e-posten med de omfattende transaksjonsspørsmålene, gjorde det klinkende klart at det ville være umulig å redegjøre for alle disse kompliserte handlene innen klokken ti neste morgen.»

I tilsvaret bringer klageren inn et nytt moment når det gjelder avisens bildebruk i den opprinnelige reportasjen 24. november. På ett av bildene kommer klageren smilende og vinkende mot fotografen, og han reagerer på at et arkivbilde tatt i en helt annen sammenheng blir brukt opp mot tittelen «Svenskehandel helt på grensen», med tilhørende feilaktig ingress. Klageren mener avisen med dette også har overtrådt Vær Varsom-punkt 4.10.

Klageren reagerer videre på følgende anførsel i avisens tilsvar, angående reportasjen 15. desember: «Arne Fredly er så vidt nevnt i artikkelen uten at det tillegges noen form for tolkning.
Dagens Næringsliv kan ikke se at avisen har koblet Fredly til ACH på noen utilbørlig måte.» Etter klagerens mening ser DN dermed bort fra at hans navn trekkes inn i tre ulike sammenhenger. «Avisen gir ingen forklaring på hvorfor den unnlot å presisere i artikkelen at jeg aldri har vært kunde i ACH. (…) Om DN ikke selv ser den utilbørlige koblingen mot ACH, finnes det andre som gjør det.»

Her viser klageren til utskrifter fra den svenske nettpublikasjonen e24.se, som har «laget flere artikler med utgangspunkt i DNs utilbørlige kobling».

«Dersom DN mener at nesten ingen av mine transaksjoner er kjent i offentligheten, kan dette umulig skyldes mangel på innsyn. Hvorfor DN ikke tidligere har fattet interesse for disse handlene, er jeg neppe den rette til å svare på. (…) Påstanden om at jeg opererer i det skjulte og aldri snakker om min egen virksomhet, blir enda mer grell sett i lys av hva Dagens Næringsliv skrev så sent som 14. mars i fjor.»

Klageren viser her til DNs egen omtale av et foredrag han holdt under BI-dagene 2007, og det het der i ingressen: «En usedvanlig åpenhjertig investorkjendis Arne Fredly øser ut sine investeringsråd.» «Etter min mening dokumenterer DNs artikkel fra mars i fjor at jeg har vært usedvanlig åpen om hvilke strategier og tanker som ligger bak forretningsvirksomheten min.» I tillegg viser klageren til en VG-artikkel fra 2004 som DN selv har lagt ved sitt tilsvar, og han skriver:

«I motsetning til de aller fleste utenlandske aktørene ved for eksempel Oslo Børs, har jeg beholdt mitt norske bankdepot. DN gjør et poeng av at formuen min er en hittil ukjent størrelse for avisens helgeunderholdningsredaksjon, men verdiene er i alle fall ikke mer hemmelige enn at konkurrentene i Kapital mener å ha funnet opplysninger nok til å kunne gjøre sine egne finansielle beregninger…».

Dagens Næringsliv kan ikke se at klageren har påvist feil knyttet til avisens beskrivelse av de omtalte transaksjonene. «Tvert imot har han valgt å bekrefte en del av handlene i Finansavisen, nettavisen E24.se og i sine to klageredegjørelser til PFU».

DN går i rette med klageren når han hevder: «Alle mine aksjehandler er alltid transparente». «Mange av transaksjonene som er omtalt i artiklene om Fredly dreier seg om såkalt ”shorting”, altså lånesalg av aksjer ved kursnedgang. Dette er transaksjoner hvor den reelle investoren aldri vil synes på en aksjonærliste. (…) Historiske aksjonærlister kan også være problematiske. Disse er normalt ikke tilgjengelig med mindre selskapet aksepterer å gi dem ut. I utlandet er det er det langt mindre åpenhet enn i Norge, og i mange land gjelder helt andre regler for offentlighet rundt aksjonærlister.»

«Fredlys Ericsson-kupp er et godt eksempel på hvor lite offentlighet det ofte er i aksjemarkedet. Fredly tjente 130 millioner kroner over en helg. Likevel ble ikke handelen kjent i svenske eller norske medier før Dagens Næringsliv skrev om den seks uker senere. Arne Fredly har tidligere uttalt seg i generelle vendinger om sin investeringsfilosofi, men svært sjelden om konkrete transaksjoner.»

«Dagens Næringsliv mener det er flere forhold som taler for at Arne Fredlys spesielle timing i aksjemarkedet har offentlig interesse. Fredly har handlet i aksjer som flere overvåkingsorganer i verdipapirmarkedet har fattet spesiell interesse for. I tillegg er det flere uavhengige aktører i verdipapirmarkedet som har rapportert nettopp Fredlys handler som mistenkelige.»

«?Av de totalt 113 mistenkelige handlene som ble rapportert til [den svenske] Finansinspektionen fra andre institusjoner i 2007 – var fem knyttet til Arne Fredly (se velegg 3). Også i 2005 og 2006 ble det rapportert mistenkelige Fredly-handler til Finansinspektionen.
•Minst seks forskjellige institusjoner har reagert på Fredlys handler.
?Ekobrottsmyndigheten valgte tidlig i november å starte etterforskning – förundersökning – rundt Arne Fredlys handler (vedlegg 4 og 5).
• Fredly har handlet samtidig og i de samme selskapene som aktører som nå er dømt eller etterforskes for innsidehandel.»

Angående tilbakekjøp av Munkebakken, tilbakeviser DN at opplysninger om forhandlingene «var lett tilgjengelig informasjon». «Dagens Næringsliv viser til at Aker og Fredly i børsmeldingen gjorde det klart at ”Partene er enige om å ikke offentliggjøre ytterligere detaljer om handelen”.»

DN går også i rette med Aker-direktør Drangeids framstilling av kontakten med avisen, slik den fulgte klagerens tilsvar. «I ettertid har Drangeid valgt å beskrive hendelsesforløpet på en ny måte…». «Det som fortsatt står fast er at partene sendte børsmelding om at Fredly overtok Munkebakken den helgen Arne Fredly tjente 130 millioner på Ericsson-spekulasjon.»

Dagens Næringsliv fastholder for øvrig at klagerens forhold til det sveitsiske meglerfirmaet ACH ikke er beskrevet feil.

«DN «ønsker ikke å bekrefte eller avkrefte hvilke eventuelle samtaler avisen har hatt med Fredly om andre aktører. Avisen mener likevel det blir urimelig når Fredly kaller informasjon han selv gir om seg selv for fri fantasi.» Det vises her til «eksempler på vegrende og villedende påstander» fra klageren, som når han sier han «aldri snakket med DNs journalist om forholdene i St. Tropez». «Fredly ble på vanlig vis sitert i artikkelen som fulgte. DNs fotograf Mikaela Berg fotograferte i den anledning Fredly på klubben (vedlegg 9).»

Blant flere slike eksempler som avisen nevner i tilsvaret, er klagerens angivelige utsagn om handlene i Findexa, om promilledommen i 2005 og angående kontakten med en tidligere meglerkollega. I tillegg mener DN det framgår av avisens redegjørelse og vedlegg at klageren feilinformerer når han hevder at «ved ingen av de påfølgende artiklene tok DN ny kontakt for å gi meg anledning til å korrigere svarene mine fra den første henvendelsen».

Dagens Næringsliv kan for øvrig «ikke se at avisen ved å påpeke Fredlys handler og forbindelser i Sverige har opptrådt utidig i forhold til å beskrive kjernen i hans virksomhet.»

Etter dette hevder DN at klageren, i kjølvannet av reportasjene, har «drevet intens kildejakt» og at «flere av de han har kontaktet har oppfattet dette som ubehagelig».

«Dagens Næringsliv vil peke på at opplysningene om den pågående etterforskningen bygger på et solid kildegrunnlag. Dette underbygges med detaljer om etterforskningen.» Avisen viser i tillegg til at «også nettavisen E24.se og Dagens Industri i Sverige har fått bekreftet at Arne Fredly etterforskes av svenske økokrim». «E24 skriver blant annet at etterforskningen er utvidet til å omhandle handler i selskapet Ipsco (se vedlegg 10 og 11).»

DN fastholder ellers sin framstilling av kafémøtet, og at det var klagerens betingelse at det ikke skulle siteres fra samtalen. Når det gjelder klagerens anførsel om at han under møtet ikke ble fortalt hva reportasjene skulle omhandle, påpeker avisen at journalistene på dette tidspunktet ennå ikke hadde oversikt over omfanget av klagerens transaksjoner.

Avisen går etter dette på ny igjennom de senere forsøkene på å få klageren til å uttale seg, og hevder det er feil når han i tilsvaret sitt skriver: «Jeg har svart på absolutt alle spørsmål DN har stilt meg, også de som var knyttet til de ni aksjetransaksjonene.»

«Arne Fredly har ikke kommentert disse handlene i Dagens Næringsliv. Han har ikke engang ønsket å bekrefte at han har foretatt disse aksjetransaksjonene. (…) Fredly valgte videre å ignorere tilbud om et større intervju og han svarte heller ikke mer utfyllende til tross for at han ble tilbudt mer tid til å svare (se vedlegg 13). I stedet valgte han å gi et større intervju til Finansavisen. (…) Spørsmålet er om Fredly har ønsket å svare på Dagens Næringslivs spørsmål.»

For øvrig mener avisen at «den pågående etterforskningen i Sverige» var «en viktig forutsetning» for identifisering av klageren, selv om etterforskningen «foreløpig er på et tidlig stadium». «Det er ikke riktig at Dagens Næringsliv har konstatert at Fredly har bedrevet økonomisk kriminalitet, slik Fredly uttrykker det. Derimot har avisen beskrevet Fredlys virksomhet og reist spørsmål om bakgrunnen for investorens gode timing.»

Klageren har, etter avsluttet formell tilsvarsrunde, kommet med ytterligere kommentarer. Dette fordi han mener Dagens Næringsliv i sitt tilsvar bringer inn nye momenter. Klageren viser til DNs siste anførsel ovenfor, og skriver: «Ingenting ville glede meg mer enn om avisen nå skulle være beredt til å fortelle sine lesere at jeg aldri har benyttet meg av ulovlig innsideinformasjon, men jeg er redd for at dette er en altfor optimistisk tolkning av sitatet.»

Videre viser klageren til vedlagt intervju i Aftenposten 24.04.08 med førsteamanuensis Bjørnar Borvik ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen. Her uttaler Borvik bl.a.: «- Etter mitt syn er det ikke tvil om at DN har satt frem påstander om at Fredly har begått innsidehandler.» Klageren viser også til vedlagt e-post med støtteerklæring, adressert til hans advokat.

For øvrig kan ikke klageren se at DNs siste tilsvar frambringer dokumentasjon på noen av påstandene avisen har kommet med. Han går fortsatt i rette med avisen på alle punkter. «Dagens Næringsliv bruker nok en gang tid på å konstruere en virkelighet som ikke finnes.»

Dagens Næringsliv har avgitt en ny sluttkommentar, med vedlagt dokumentasjon angående åpen fotografering på Nikki Beach i St. Tropez.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasjeserie i Dagens Næringsliv (DN), der søkelys ble satt på investoren Arne Fredlys virksomhet. Fredly mener avisen «ved hjelp av anonyme kilder, feilaktige og grovt krenkende løgner, udokumenterte spekulasjoner, fantasifulle skildringer og paparazziaktiviteter» har misbrukt sin makt til å framstille ham som «en dekadent og kriminell forretningsmann». Særlig alvorlig ser klageren på at DN mistenkeliggjør ham for innsidehandel og hevder han er under etterforskning i flere europeiske land. Klageren anser dessuten at avisen ikke ga ham reell mulighet til samtidig imøtegåelse av påstandene.

Dagens Næringsliv tilbakeviser klagen på alle punkter, og mener artiklene gir et detaljert og nøyaktig bilde av klagerens virksomhet. Avisen peker på den samfunnsmessige betydningen og de store verdiene det dreier seg om, samtidig som virksomheten foregår uten offentlighetens innsyn. DN anser derfor at reportasjene har vært på sin plass, uansett om det oppleves tyngende at de konkrete omstendighetene omtales. Fra avisens side hevdes det at man fra første stund ønsket å sikre seg at klageren ble gitt alle muligheter til å svare på journalistenes spørsmål, men at han i begrenset grad benyttet seg av dette.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke viktigheten av at pressen bidrar til å kaste lys over og gi innsyn i det betydelige samfunnsfelt som finansverdenen representerer. Utvalget må derfor gi Dagens Næringsliv medhold når avisen i sitt tilsvar til klagen også anfører at det i tilknytning til aksjehandel er en uoversiktlig informasjonsflyt og skjulte nettverk som utgjør et samfunnsproblem, og som gir finanspressen et spesielt ansvar for å avdekke de faktiske forhold.

I denne sammenheng finner utvalget det dessuten riktig å påpeke at mennesker som forvalter store verdier, også privat, i likhet med offentlige personer må regne med å få et sterkt medielys rettet mot seg.

Ofte kan eneste mulighet innen finansjournalistikken være å få opplysninger fra anonyme kilder. Derfor er prinsippet om kildevern her særlig sentralt. Like fullt er kravet til korrekthet det fundamentale i all journalistikk, og det finnes ingen unnskyldning for den som bringer videre gale faktiske opplysninger uten å ha brukt alle rimelige kontrollmuligheter. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det inntil siste revisjon blant annet het: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. (…) Dersom anonyme kilder tas i bruk, eller redaksjonen tilbys eksklusivitet, må det stilles særlig strenge krav til kildebruk.»

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at reportasjeserien i sin helhet er basert på anonyme kilder. Selv om utvalget ikke har grunnlag for å betvile at det fra redaksjonens side er gjort en omfattende research og at avisen besitter et bredt kildemateriale, må det likevel betegnes som presseetisk kritikkverdig at kildegrunnlaget ikke på noe punkt blir synliggjort for leserne. Særlig alvorlig blir dette, når det som i denne saken så tydelig insinueres at alvorlig kriminell virksomhet kan ha funnet sted. Utvalget har en rekke ganger lagt avgjørende vekt på at sterke påstander som framsettes i pressen, må underbygges ved at dokumentasjonen synliggjøres, slik at utenforstående har mulighet til vurdere sannhetsgehalten.

I dette tilfellet noterer utvalget seg spesielt at avisen flere ganger hevder at etterforskning av klageren foregår i Sverige, og angivelig også i flere europeiske land. Selv om det i reportasjen der begrepet etterforskning første gang brukes, også opplyses hvem som skal være ansvarlig for den svenske etterforskningen, kan ikke utvalget se at dette er en fullgod dokumentasjon som berettiger den sterke eksponeringen av klageren i denne sammenheng.

Et annet sentralt punkt i journalistikken og presseetikken er den angrepne parts rett til samtidig å ha mulighet til å forklare og forsvare seg. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Utvalget finner det godtgjort at DN forut for og underveis i reportasjeserien har anmodet klageren om å svare på spørsmål knyttet til hans aksjetransaksjoner, og dermed mener å ha gitt ham mulighet til samtidig å ta til motmæle. Selv om klageren ikke i utpreget grad har røpet vilje til å etterkomme journalistenes ønsker, finner utvalget det nødvendig å legge til grunn at spørsmålene klageren ble forelagt, ga et svært ufullstendig bilde av reportasjenes reelle innhold og hvilke påstander som ville bli framsatt.

Særlig finner utvalget det klanderverdig at klageren i første omgang ble gitt en tidsfrist «over natten» til å svare på spørsmål av svært omfattende karakter, sett på bakgrunn av den tid redaksjonen selv på det stadiet må ha brukt på forberedelsen. Etter utvalgets mening må det være et presseetisk minimumskrav at den eller de som utsettes for beskyldninger, gis rimelig tid til å komme med sin versjon.

Avslutningsvis vil utvalget også vektlegge at den innledende reportasjens presentasjonsform, med gjentatt bruk av retoriske spørsmål basert på svakt faktagrunnlag, er med på å forsterke det insinuerende inntrykket av at ulovligheter foregår i det skjulte. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Dagens Næringsliv har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. mai 2008

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Marit Rein, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse