Forelegg

Du har rett til innsyn i forelgg, men politiet kan nekte å gi det ut pga. foreleggets innhold. Det er derfor viktig at man, i tillegg til å vise til lovhjemmel, argumenterer for innsyn. Avslag kan påklages til overordnet myndighet (som regel Statsadvokaten i politidistriktet).

Lovhjemmel:
Be om innsyn i forelegget med henvisning til politiregisterforskriften § 9-8 (5):
«Opplysninger, herunder meddelelse om påtalevedtak (henleggelse, påtaleunnlatelse, forelegg eller tiltale) bør ikke utleveres før den eller de anmeldte eller mistenkte har fått underretning om avgjørelsen. Hvorvidt det skal gis kopi av vedtatte forelegg må blant annet bero på hva saken gjelder og hvilke sensitive personopplysninger gjerningsbeskrivelsen inneholder.»

Argumentasjon:
Sentrale momenter i en vurderingen av om forelegg skal offentliggjøres er angitt på s. 2 i et brev fra Riksadvokaten til advokat John Christian Elden, datert 23.11.99. Blant annet skal det legges vekt på om det er snakk om en ”kriminalitetstype som sjelden eller aldri får sin  avgjørelse i domstolen”. For denne type saker anser Riksadvokaten at ”allmennpreventive grunner kan tilsi at det søkes etablert en viss grad av offentlighet om vedtatte forelegg”. Videre skal det veklegges om saken har hatt offentlig oppmerksomhet under etterforskningen slik at offentliggjøring av påtaleavgjørelsen er en naturlig oppfølging, og om det straffbare forholdet er forøvd i en stiling som det stilles særlige krav til, feks i offentlig tjenest. «Allmennheten har en legitim interesse i å bli holdt orientert om tjenesteutførelsen til personer som på det offentliges vegne er satt til å lede og kontrollere andre», heter det i brevet.

Videre skriver Riksadvokaten i et nytt brev datert 7.2.2011 til VG: «Rundskrivet hjemler etter dette ikke en generell tilgjengeliggjøring av vedtatte forelegg. Det må foretas en vurdering i den enkelte sak av om innsyn skal gis. For så vidt gjelder forelegg for kjøp av seksuelle tjenester, vil det bla måtte ses hen til at det er tale om en atferd det gjennomgående knytter seg sosial fordømmelse til og hvor offentliggjøring vil kunne stigmatisere gjerningspersonen i betydelig grad. Dette utelukker ikke at pressen gis tilgang til foreleggene, men noen av de øvrige momentene som er nedfelt i riksadvokatens brev fra 1999 må i tilfelle trekke sterkt i retning av å gi innsyn»

VIser også til Politiregisterlovutvalget (NOU 2003:21), som bla. uttalte følgende under punkt 14.7.3 :

«Det følger allerede av andre unntak fra taushetsplikten at politiet har adgang til å gå ut med informasjon til allmennheten, for eksempel ved en etterlysning som ledd i en etterforsking, jf. lovforslaget § 18. Det er imidlertid også andre hensyn som kan tale for utlevering av opplysninger til allmennheten i straffesaker. Å informere allmennheten vil ha en viss allmennpreventiv effekt, som kan påvirke andre til å avstå fra straffbare handlinger. Samtidig skal informasjon om straffesaker gi allmennheten grunnlag for kontroll av politiets virksomhet. Kontroll er viktig så lenge politiet har rett til å bruke svært inngripende virkemidler i sitt arbeid. Viktig er også den beroligende effekt det har på allmennheten at enhver ser at politiet bekjemper kriminalitet. I et åpnet og demokratisk samfunn forventer dessuten allmennheten å bli informert om kriminelle handlinger, og å bli beskyttet av politiet mot at slike handlinger rammer dem. Det er således ønskelig å gi allmennheten et innsyn som viser hvordan politiet prioriterer sin innsats på en måte som underbygger denne forventningen om beskyttelse. På den annen side kan det ikke brukes som argument at offentliggjøring skal påføre den som er mistenkt, siktet eller dømt en ytterligere belastning, slik som gapestokken i sin tid gjorde. Stigmatiseringen er en uønsket bieffekt, og ikke et mål.»

Endelig viser du til at du som journalist er forpliktet etter Vær Varsom-plakaten, og at du ikke vil publisere opplysninger som er i strid med den.

I all omtale av straffesaker er det viktig å huske på Vær Varsom-plakaten punkt 4.5 og 4.7.