HOVEDFORHANDLING: Åpne dører

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har allmenn interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene . I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Merknaden kan sendes til retten i forkant av rettsmøtet, eller leses opp før spørsmålet om lukkede dører skal behandles. Nedenfor er et forslag til muntlig innlegg, etterfulgt av et forslag til skriftlig merknad.

Oppsummering for muntlig fremføring i retten: 

• Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Prinsippet er nedfelt i domstolloven § 124, og er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1.
• Åpenhet gir muligheten for å følge med på hva som skjer og derigjennom kontrollere domstolenes avgjørelser og praksis.
  
• Hvis det er gode grunner for å lukke, be domstolen vurdere om behovet for beskyttelse kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler, feks ved et begrenset referatforbud. Forarbeidene til domstolloven sier at domstolen alltid skal vurdere minst inngripende begrensninger i offentlighetsprinsippet.
• Medienes særlige samfunnsrolle som er forankret blant annet i EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at domstolen bør gi mediene tilgang til rettsforhandlingene selv om dørene lukkes, jf. ds. § 127. Dette vil ivareta behovet for å beskytte opplysninger og samtidig ivareta offentlighetsprinsippet og medienes mulighet til å utøve rollen som “offentlig vaktbikkje”. 
•  Dommerforeningens dommerhåndbok «Dommerne og mediene» (2012), side 64, der foreningens medieutvalg uttaler at «dommerne bør ha som et utgangspunkt at man alltid vurderer hvorvidt det bør praktiseres meroffentlighet der det er adgang til det». Samme sted vises det også til forslaget fra en arbeidsgruppe under Domstoladministrasjonen som i 2010 foreslo å lovfeste plikten til å vurdere meroffentlighet i domstolloven ny § 124a, og som er tatt med i utkast til ny domstollov som har vært på høring i 2019 (se note 52, og 53 i håndboken.)
• Mediene er forpliktet på Vær Varsom-plakaten som skal sikre varsomhet ved all publisering. Den stiller særlig krav til varsomhet ved omtale av kriminalsaker på et tidlig tidspunkt, private forhold, og opplysninger om mindreårig. I flere saker har domstolen ansett dette som et tilstrekkelig vern.
  
• Advare mot at det nedlegges totalt referatforbud (hvis mediene får være tilstede) da dette vil ha samme effekt for pressen som lukkede dører, og være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten har tidligere, i LB-2021-70392, slått fast at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet med referatforbud.
  
• Den allmennpreventive virkningen av straff muliggjøres bare hvis offentligheten faktisk får kjennskap til forholdene det gjelder og den påfølgende straffeforfølgingen.
• Et begrenset referatforbud fra domstolenes side kan feks omfatte navn og andre identifiserende opplysninger. 

Skriftlig merknad fra pressen: 

For ordens skyld viser vi til Borgarting lagmannsretts kjennelse 17-062837SAK-BORG/04 for pressen, og presseorganisasjonenes, adgang til å uttale seg om (og anke) avgjørelser om offentlighet i hovedforhandlinger.

Prinsipalt ber vi om at saken går for åpne dører. Subsidiært ber vi om at den går for lukkede dører, men med presse tilstede etter domstolloven § 127, eventuelt med et referatforbud utelukkende knyttet til de involvertes identitet og identifiserbare opplysninger. 

Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Prinsippet om offentlighet i rettspleien er nedfelt i domstolloven § 124, og er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1. Offentlighet i rettspleien skal blant annet sikre offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen, jfr. Rt-2007-521 avsnitt 12.

Offentlighetsprinsippet veier tungt i en sak av denne karakter og tilsier at samfunnet gis adgang til å følge rettsforhandlingene, så langt behovet for beskyttelse i tilstrekkelig grad kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 10, jf. Grunnloven § 100.

I forarbeidene til domstolloven er det uttalt at retten i utgangspunktet ikke skal treffe avgjørelse om lukkede dører etter § 125 hvis det som gjør lukkede dører ønskelig, effektivt vil kunne oppnås ved referatforbud, jf. Ot.prp. 55 (1997-1998). 

At rettsforhandlingene skal gå for åpen rett er videre ansett som så viktig at det er fastsatt i Grunnloven. Det må foreligge vektige grunner før det er anledning til å foreta innskrenkninger i offentlighetsprinsippet, jfr. Grunnloven § 100 femte ledd: 

«Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.»

I forarbeidene til Grunnloven § 100, St.meld. nr. 26 (2003 – 2004) side 143, er det formulert på følgende vis:

«Departementet vil (likevel) understreke at en grunnlovsfesting av offentlighetsprinsippet, sammen med en grunnlovsfesting av infrastrukturkravet, bør stå som en permanent oppfordring om å arbeide for en størst mulig grad av åpenhet i den lovgivningen som til enhver tid gjelder.» (vår utheving)

Dette viser hvor viktig lovgiver anser offentlighetsprinsippet for å være og at det derfor skal arbeides for mest mulig åpenhet.

Tilsvarende er understreket i Ot.prp.nr.55 (1997-1998) punkt 4.1 om offentlighet i rettergangen:

 «Når loven åpner for at retten kan innskrenke offentligheten i gitte tilfeller eller ut fra gitte hensyn, betyr ikke dette at retten nødvendigvis bør gjøre dette. Det er viktig å fastholde utgangspunktet om en offentlig rettergang og bare beslutte innskrenkninger i konkrete tilfeller der dette er nødvendig. Ved konkrete vurderinger av om dørene bør lukkes, offentlig referat forbys etc, må retten alltid ta i betraktning de prinsipielle hensyn som taler for offentlighet og som lovens hovedregler bygger på.» (vår utheving)

En beslutning om begrensninger i offentligheten må videre oppfylle vilkårene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 nr. 2 for å være lovlig. EMK artikkel 10 er gjort til norsk rett med forrang, jfr. menneskerettslovens § 3 jfr. § 2. 

Det følger av praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett at EMK artikkel 10 får anvendelse i nærværende sak. Medias viktigste rolle i et demokratisk samfunn er å bringe frem informasjon av allmenn interesse og å være en «offentlig vaktbikkje». Denne særskilte samfunnsrollen er fremhevet i en rekke dommer fra EMD og Høyesterett, og er begrunnelsen for at media er gitt et særskilt vern mot inngrep etter EMK artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet. EMK artikkel 10 får anvendelse dersom media ber om innsyn i en sak av allmenn interesse. Dette følger av praksis fra EMD – særlig etter storkammeravgjørelsen Magyar Helsinki Bizottsag mot Ungarn av 8. november 2016 (18030/11), se avsnitt 157 flg. – og av praksis fra Høyesterett, jfr. Rt-2013-374 og Rt-2015-1467. 

At dørene lukkes helt eller at det ilegges et totalt referatforbud vil således være ulovlig dersom ikke vilkårene i artikkel 10 annet ledd er oppfylt. Artikkel 10 annet ledd oppstiller to hovedvilkår: Inngrepet må ha hjemmel i lov og være “nødvendig i et demokratisk samfunn”.  Slik vi ser det, er nødvendighetskravet neppe oppfylt i nærværende sak – i alle fall ikke så lenge disse hensynene kan ivaretas gjennom begrensninger i referatadgangen for identifiserbare opplysninger. 

Hvis det skulle være behov for å begrense offentligheten, ber vi om at retten benytter adgangen til å la mediene få være til stede etter domstolloven § 127.  Medienes særlige samfunnsrolle som er forankret blant annet i EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at domstolen bør gi mediene tilgang til rettsforhandlingene selv om dørene lukkes. Dette vil ivareta behovet for å beskytte opplysninger og samtidig ivareta offentlighetsprinsippet og medienes mulighet til å utøve rollen som “offentlig vaktbikkje”.

Pressens funksjon som kontrollør på vegne av offentligheten ivaretas ikke alene ved at pressen får innsyn, om den ikke samtidig kan bruke noe av informasjonen den dermed tilegner seg, til å informere offentligheten. I LB-2021-70392 slo lagmannsretten fast det på denne måten:

“Et generelt forbud mot å referere opplysninger som fremkommer under hovedforhandlingen, vil gjøre det svært vanskelig å gi en dekkende, balansert og informativ omtale av saken.”

Adgangen til å referere fra rettsforhandlingene bør derfor begrenses minst mulig. Et totalt referatforbud vil ha samme effekt for pressen som lukkede dører, og være et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Lagmannsretten har tidligere, i LB-2021-70392, slått fast at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet i slike tilfeller:

“Adgangen til mediedekning av rettsmøter er et grunnleggende prinsipp som skal ivareta allmennhetens informasjonsbehov og sikre mulighet for offentlig kontroll og kritikk av rettergangen. Det tilsier at det må vises stor tilbakeholdenhet med å oppstille fullt referatforbud.”

Endelig vises det til Dommerforeningens dommerhåndbok «Dommerne og mediene» (2012), side 64, der foreningens medieutvalg uttaler at «dommerne bør ha som et utgangspunkt at man alltid vurderer hvorvidt det bør praktiseres meroffentlighet der det er adgang til det». Samme sted vises det også til forslaget fra en arbeidsgruppe under Domstoladministrasjonen som i 2010 foreslo å lovfeste plikten til å vurdere meroffentlighet i domstolloven ny § 124a, og som er tatt med i utkast til ny domstollov som har vært på høring i 2019 (se note 52, og 53 i håndboken.)

Videre vil vi understreke at hensynet til de involverte ivaretas av pressens egne etiske regler. I en presseetisk vurdering i denne saken vil flere punkter i Vær varsom-plakaten måtte vurderes, blant annet plikten til saklighet og omtanke (VVP punkt 4.1), respekt for privatliv (VVP punkt 4.3) og varsomhet i forbindelse med identifisering i kriminalsaker (VVP punkt 4.7).

Avslutningsvis vil vi bemerke at den allmennpreventive virkningen av straff muliggjøres bare hvis offentligheten faktisk får kjennskap til forholdene det gjelder og den påfølgende straffeforfølgingen. Offentlig omtale kan for eksempel føre til at andre forstår at det foreligger en oppdagelsesrisiko.

Vi ber derfor primært om full åpenhet. Alternativt at mediene får være til stede og referere fra rettsforhandlingene etter domstolloven § 127 jf. § 124.