Forbud mot gjengivelse av dom – omgjøringsbegjæring

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har offentlig interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene. Husk å presisere tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at den kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Begjæringen sendes normalt til domstolens e-postmottak. Be om at den sendes videre til dommeren som behandler saken.

UTKAST:

Omgjøringsbegjæring – forbud mot offentlig gjengivelse av dom

«Vi ber retten med dette om å omgjøre sin beslutning om å ilegge et forbud mot offentlig gjengivelse av dom med ***SAKSNUMMER***. Hvis tingretten ikke omgjør sin beslutning, ber vi om at dette oversendes til lagmannsretten som en anke.

For ordens skyld viser vi til Borgarting lagmannsretts kjennelse 17-062837SAK-BORG/04 for pressen, og presseorganisasjonenes, adgang til å uttale seg om avgjørelser om offentlighet i retten.

Retten har forbudt offentlig gjengivelse av hele avgjørelsen jf. domstolloven § 130 første ledd. Vi antar at det relevante hensynet er privatlivets fred.

Hovedregelen er, som retten er velkjent med, at dommer kan gjengis offentlig, jf. domstolloven § 124 første ledd. Kravet om at rettsavgjørelser skal være offentlige er også et fundamentalt rettsstatsprinsipp, og må ses i lys av EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100.

For at unntaket fra dette i § 130 første ledd skal komme til anvendelse må det derfor meget sterke grunner til. Dette følger av vilkårene som er satt i rettspraksis, og i dommernes egne retningslinjer, nedfelt i «Dommerne og mediene». Vilkårene er så strenge at vi mener det er åpenbart at det ikke er oppfylt i denne saken, og at et krav om gjengivelse i anonymisert form vil være tilstrekkelig for å ivareta privatlivets fred.

Det rettslige utgangspunktet, slik det fremkommer i juridisk teori (lovkommentaren til dl. § 130 (Bøhn, Juridika)), er at det «så å si aldri vil komme på tale helt ut å forby offentliggjørelse av en rettsavgjørelse av hensyn til privatlivets fred». 

Høyesterett har også i flere avgjørelser lagt til grunn at det skal svært mye til for at det skal være aktuelt med forbud mot gjengivelse, og at det bare er aktuelt i helt spesielle tilfeller.

I Rt. 2011 s. 570 bestemte Høyesteretts ankeutvalg at en dom ikke skulle forbys referert offentlig, men det ble angitt i slutningen hvilke opplysninger i dommen som måtte anonymiseres.

I Rt. 2002 s. 151 ble det slått fast at det som kunne komme på tale, var forbud mot offentliggjøring av et visst avsnitt i dommen, ikke hele.

I Rt. 2007 s. 518 slo Høyesterett fast at det ikke grunnlag for et totalforbud mot offentlig gjengivelse av dom i sedelighetssak. I dommens avsnitt 17 slo retten fast at det skal “meget sterke grunner til for å utstede et totalforbud mot at rettsavgjørelser blir gjengitt offentlig”. I samme dom slo retten fast at “kravet om at rettsavgjørelser skal være offentlige er et fundamentalt rettsstatsprinsipp”.

I Rt. 2012 s. 1979 hadde lagmannsretten ilagt forbud mot offentliggjøring av dom i voldtektssak av hensyn til privatlivets fred for fornærmede. Ankeutvalget besluttet offentliggjøring i anonymisert form.

Vi minner også om at det i Den norske dommerforenings håndbok «Dommerne og mediene» (3. utgave, 2012) pkt. 6.1 heter: «Allmenhetens muligheter for innsyn i statsmaktenes anvendelse av tvangsmakt er av stor betydning for rettssikkerheten. Slik innsyn ivaretas først og fremst gjennom den formidling som skjer gjennom mediene. Domstolene bør derfor ikke legge større begrensninger på adgangen til offentlig gjengivelse av sine avgjørelser enn det som er nødvendig».

Et eventuelt behov for begrensninger må vurderes opp mot de strenge kravene som følger av loven, rettspraksis og føringer i dommerforeningen og begrenses til det som er strengt nødvendig, som nevnt innledningsvis. Vi vil legge til at pressen uansett ikke vil ha anledning til å omtale slike forhold, da det følger et krav om å ikke gjøre dette etter pressens eget etiske regelverk (Vær varsom-plakaten pkt. 4.7). Dette er et forhold som er blitt lagt vekt på fra Høyesterett (Rt. 2007 s. 1097).

*** UTDYP GJERNE NOE OM DEN OFFENTLIGE INTERESSEN I SAKEN HER ***

På bakgrunn av dette legger vi ned påstand om at beslutningen omgjøres.