FENGSLINGSMØTE: Åpne dører i saker med ung siktet

I malene som er publisert på presse.no om åpenhet i rettsvesenet forutsettes det at saken det gjelder har allmenn interesse, og det er inkludert setninger om dette i tekstene. 

(I akkurat denne malen forutsetter vi at det er en sak med alvorlig og/eller spesiell karakter – ellers vil det sjelden være grunn til å dekke fengslingsmøter med mindreårige.)

I de fleste sakene bør det presiseres tydelig og konkret hvorfor du mener det er offentlig interesse i saken, og hvorfor du mener det er viktig at det kan omtales. I enkelte av malene er det foreslått hvor dette kan plasseres. Dette er markert tydelig med “***”.

Merknaden kan sendes til retten i forkant av rettsmøtet, eller leses opp før spørsmålet om lukkede dører skal behandles.

UTKAST:

Merknad – åpne dører i fengslingsmøte i sak med mindreårig siktet

Vi anfører at hovedregelen om åpne dører etter dl. § 124 første ledd må være utgangspunktet også i dette tilfellet, evt kombinert med et  referatforbud etter domstolloven § 129 (1) for å ivareta både behovet for hensynet til siktede.

Subsidiært ber vi om at pressen får være til stede i henhold til dl. § 127.

Utgangspunktet er at rettsmøter skal skje for åpne dører og at rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig. Offentlighet i rettspleien er et grunnleggende prinsipp som følger av både Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, og gjelder også der siktede er mindreårig. Å lukke dørene og/eller nedlegge begrensninger i adgangen til å referere fra forhandlingene, er et unntak fra dette som må begrunnes særskilt. 

Formålet med dette prinsippet er blant annet å sikre allmennhetens tillit til domstolsbehandlingen. Åpenhet tilrettelegger for offentlig kontroll med og mulighet for kritikk av rettergangen, jfr. Rt-2007-521 avsnitt 12. Offentlighetsprinsippet veier tungt i en sak av denne karakter og tilsier at pressen gis adgang til rettsforhandlingene, så langt behovet for beskyttelse i tilstrekkelig grad kan ivaretas med mindre inngripende virkemidler, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 10, jf. Grunnloven § 100. 

Det følger av EMDs praksis at rettsmøter bare kan holdes for lukkede dører dersom sakens omstendigheter gjør det «strengt påkrevet», se Jon Fridrik Kjølbro: Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (5. utgave, København 2020) side 635. I Grunnloven § 100 femte ledd er det også inntatt at alle har rett til å følge forhandlinger i rettsmøte, men likevel slik at det i lov kan settes begrensninger av hensyn til personvern og andre tungtveiende grunner.

Det følger av domstolloven § 125 første ledd bokstav d at retten «kan» beslutte at rettsmøtet helt eller delvis skal gå for lukkede dører når en siktet er under 18 år. 

Domstolloven må også tolkes i overensstemmelse med barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 2 bokstav b punkt vii som sier at barnets privatliv skal sikres fullt ut gjennom hele saksgangen i en straffesak. Dette har FNs barnekomité tolket som at utgangspunktet i straffesaker skal være lukkede dører, og at det skal være en snever adgang til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet, jf. General Comment No. 10 (2007) punkt 64-66 og No. 12 (2009) punkt 61. Begrunnelsen er at personlige opplysninger om barnet ikke skal bli allment kjent og at offentlighet kan hindre barnets re-integrering i samfunnet. 

At siktede er mindreårig er altså et relevant, men ikke nødvendigvis et tilstrekkelig argument for å lukke dørene.

At ikke det er noen automatikk i at saker som gjelder barn går for lukkede dører, viser for eksempel HR-2019-2423-J der Høyesterett besluttet å behandle tre barnevernssaker som skulle behandles i storkammer for åpne dører. I beslutningen viste Høyesterett til at hensynene som tilsa åpenhet gjorde seg gjeldende med særlig tyngde, da det for tiden knytter seg stor offentlig interesse til behandlingen av barnevernssaker for norske domstoler. Samtidig ble det presisert at verken navn eller andre identifiserende opplysninger skulle benyttes, og at sensitive opplysninger ikke skulle leses opp i retten. Dette viser at domstolen kan og bør finne løsninger som ivaretar behovet for åpenhet samtidig som at den beskytter privatlivet. 

Vi ber derfor retten vurdere om det er nødvendig med lukkede dører av hensyn til at siktede er mindreårig og om mindre inngripende tiltak kan være tilstrekkelig, feks referatforbud for identifiserende og sensitive opplysninger etter domstolloven § 129. 

Dersom domstolen finner det nødvendig å lukke dørene pga. siktedes alder, ber vi om at pressen får være til stede etter domstolloven § 127.

Det er snakk om en sak og en siktelse som har stor allmenn interesse. I slike tilfeller er pressens kontrollfunksjon særlig viktig. Å la pressen være til stede tilrettelegger for at pressen kan ivareta sin kontrollfunksjon og samfunnsrolle, samtidig som at man ivaretar hensynet til personvern. 

Med pressen til stede vil det være representanter som kan gjøre en uavhengig kontroll av det som skjer i retten, som igjen er viktig for partenes rettssikkerhet. Å la mediene være til stede i denne type saker er helt i tråd med rettspraksis, se blant annet LB 2022-2787 og LB 2021-70392. Oslo tingretts kjennelse i 20-173735ENE-OTIR/07 er et eksempel på en sak med en mindreårig siktet, hvor representanter fra pressen fikk være til stede, men hvor det ble pålagt et referatforbud.

Det følger av rettspraksis at det også i saker som involverer unge lovbrytere, er helt sentralt at pressen gis mulighet til å fylle sin kontrollfunksjon ved å få adgang til rettsmøter, jfr. LB-2017-155481 og LB-2019-33875, der lagmannsretten stilte krav til konkrete begrunnelser for lukkede dører og referatforbud der tiltalte var barn.

Det følger også anbefalingene i Dommerforeningens håndbok «Dommerne og mediene» (3. utg, 2012) pkt. 3.2.1: «Med unntak for de sakene hvor det i loven er uttrykkelig bestemt at rettsmøtet skal gå for lukkede dører, vil det etter utvalgets mening sjelden være behov for å utelukke pressen. Utvalget mener at de hensyn som tilsier lukkede dører, som oftest vil ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud.»

Vi mener som utgangspunkt at en slik løsning med pressen til stede ikke krever ytterligere rettslige begrensninger. Pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten,  stiller strenge krav til varsomhet ved omtale av barn og mindreårige. Vi mener derfor som utgangspunkt at det ikke trengs å nedlegges egne begrensninger fra rettens side. Hvis det skal nedlegges begrenset referatforbud, må det etter vårt syn bero på om det er konkrete egenskaper ved den aktuelle straffesaken som kan begrunne det som nødvendig og forholdsmessig å gjøre inngrep i offentlighetsprinsippet.

Dette er blant annet drøftet i Borgarting lagmannsretts avgjørelse i 17-155481SAK-BORG/04:

“Ved vurderingen av om pressen skal gis adgang etter domstolloven § 127, må også EMK artikkel 10 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter vurderes. Slike vurderinger fremkommer ikke av den relativt knappe begrunnelsen. De hensyn som tilsier lukkede dører, her hensynet til at tiltalte er under 18 år, vil normalt kunne ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud, eventuelt at retten gir henstillinger til pressen om hvordan saken bør omtales og under henvisning til de presseetiske reglene som fremgår av Vær Varsom-plakaten. Når det gjelder hensynet til tiltalte og forholdet til Barnekonvensjonen art. 40, bemerker lagmannsretten at tiltalte har fått forklare seg for lukkede dører, jf. tingrettens kjennelse 2. oktober 2017. Hensynet til tiltaltes vern av privatliv og beskyttelse mot identifikasjon synes for øvrig å kunne ivaretas ved delvis referatforbud, eventuelt henstilling til referat i samsvar med de presseetiske regler.”

Et referatforbud begrenses til identifiserende og personsensitive opplysninger vil også være i tråd med praksis i tilsvarende saker, jf. bla. LB 2021-70392. I forslaget til ny domstollov er det også foreslått en plikt til å vurdere merinnsyn, både for dokumenter og rettsmøter (§ 16-1 (2)). 

Med et i praksis forbud mot identifiserende omtale vil ikke personlige opplysninger om barnet bli allment kjent, og det vil ikke stå i veien for barnets re-integrering i samfunnet. 

Hvis pressen får være tilstede og det ilegges et totalt referatforbud ber vi retten om vurderer å oppheve hele eller deler av referatforbudet hvis fengslingsmøtet forløper slik at det ikke fremkommer opplysninger som faktisk er sensitive for etterforskningen, jf. domstolloven § 129 fjerde ledd. Også i denne vurderingen må bevisforspillelsesfaren vurderes helt konkret, og det må tas hensyn til hva som allerede er kjent om saken fra mediedekningen.