Identifisering og dobbeltroller

PFUs tirsdagsmøte på Høgskolen i Oslo og Akershus handlet mye om identifiseringsspørsmål og dobbeltroller. Her er en oppsummering.

Noen av de vanskeligste presseetiske diskusjonene både for mediene og PFU, er spørsmålet om identifisering av personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. PFU har mange ganger uttalt at en identifisering ikke må motiveres ut fra et argument om at den identifiserte har påført seg dette selv , slik at identifisering vil bli en tilleggsstraff eller en gapestokk. Identifisering må alltid begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, og dette behovet må veies opp mot den belastning det får for berørte. Det vil i saker som omhandler klanderverdige eller straffbare forhold, nesten alltid være belastende for den det gjelder å bli omtalt med navn og bilde, spørsmålet er når det likevel må aksepteres. Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.7 gir en veiledning i så måte.

Informasjonsbehovet
Skal man identifisere en professor som har sendt meldinger med seksuelt innhold til flere unge kvinner? Saken må kunne omtales, men trenger vi å vite hvem det handler om? Kunne den ikke vært omtalt uten navn og bilde? En publisering innebærer alltid flere valg, og det er ikke nødvendigvis én løsning som er den riktigste. I denne saken valgte noen medier å identifisere, andre ikke. Poenget for PFU er ikke å vurdere hva man kunne gjort, men om identifiseringen representerte et brudd på god presseskikk.

I dette tilfellet mente PFU at det var presseetisk akseptabelt å identifisere, og Khrono, VG og NRK gikk derfor fri. Argumentene var:

• Saken har offentlig interesse
• Den omtaltes samfunnsrolle og stilling (Flere av kvinnene er studenter, og professoren har den høyeste stillingen i akademia. Han har en offentlig rolle som kunnskapsformidler og faglig veileder overfor unge mennesker.)
• Den omtaltes engasjement i offentligheten (Personer som selv kommer med kraftige ytringer, må også tåle mer i mediene.)
• Omfanget av handlingen (Dette dreier seg ikke om en enkeltmelding, men meldinger av et visst omfang som har pågått over lengre tid.)

Dobbeltroller
To av klagesakene i PFU på tirsdag handlet om dobbeltroller. Hvorfor er dette viktig i presseetikken? Punkt 2.2 og 2.3 i Vær Varsom-plakaten handler om å hindre situasjoner der publikum trekker i tvil redaksjonens vilje til å behandle bestemte stoffområder på en upartisk måte, og der publikum spør seg hvor redaksjonens lojalitet egentlig ligger. Betyr det at redaksjonelle medarbeidere ikke kan ha andre verv/oppgaver utenfor journalistikken? Nei, utvalget har flere ganger understreket at redaksjonelle medarbeidere ikke er avskåret fra å engasjere seg i politisk, religiøst eller frivillig arbeid. Men det krever at man er bevisst på at dette kan svekke egen uavhengighet og troverdighet, og at man tar de nødvendige grep for å sikre at relasjoner blir profesjonelle. Enkelte ganger må man kanskje avstå fra å skrive om konkrete saker, og overlate dette til andre. I andre tilfeller må man utvise åpenhet om bakenforliggende forhold, jf. VVP punkt 2.3.

TV 2 ble blant annet felt på dette; for ikke å ha vært tydelig nok på programleder Arne Hjeltnes dobbeltrolle i et program om fisk. Utvalget mente også at dette var ukritisk videreformidling av PR-stoff (VVP punkt 2.7). Bladet Vesterålen fikk kritikk på punkt 2.3, fordi avisen på en tydelig måte skulle gjort leserne oppmerksomme på at den som uttalte seg i en pressemelding  også var redaktør i avisen.

Mediefolk må tåle mye
Journalister og redaktører, som har et spesielt ansvar for å hevde og fremme ytringsfrihet, må avfinne seg med at de utsettes for så vel sterk som usaklig kritikk fra publikum. Publiseringsmakt må ikke misbrukes. I en sak mot Ringerikes Blad hadde en russ stilt et spørsmål om «å egge nyhetsredaktørens hus» i en intern Facebook-gruppe, på bakgrunn av en kommentar nyhetsredaktøren hadde skrevet om årets russetog. Selv om avisen var kjent med at dette var en spøk, så ble forholdet to dager senere til et tre siders-oppslag der det fremstår som en sak om trusler, angrep og planlagt hevn. Utvalget mente at avisen i for stor grad hadde skapt et inntrykk av at en navngitt russ hadde opptrådt på en mer klanderverdig måte enn hva som var tilfellet. Avisen ble felt på VVP punkt 4.4. og punkt 4.1.

Privatliv
Også en annen sak ble felt på punkt 4.1, samt en rekke andre punkter. Det var avisa Sunnhordland. Én person hadde oppført seg truende ute på gata, og blant annet opptrådt naken. Det var ikke første gang dette hadde skjedd. Utvalget mente at forholdet kunne omtales, men ikke på en slik måte som avisen Sunnhordland gjorde. Avisa vinklet på mannens adferd og psyke, og omtalen var av en slik karakter at han ble lett identifiserbar. Også bildebruken (sladdede nakenbilder) fant utvalget krenkende ut i fra VVP punkt 4.3, og hensynet til privatliv. Videre mente utvalget at mannen skulle fått mulighet til å forsvare seg mot de mange beskyldingene, særlig også i de oppfølgende sakene jf. VVP punkt 4.14.

Anonyme innlegg
Utvalget har også tidligere uttalt at innlegg som inneholder sterke personangrep, som hovedregel skal undertegnes med fullt navn. Et leserinnlegg publisert i Glåmdalen  var undertegnet «Sauen». Utvalget mente det ikke var godtgjort at «Sauen» hadde noe spesielt behov for personvern, noe som kunne gjort anonymiseringen forståelig. Avisen ble felt på VVP punkt 3.1, kilden skal som hovedregel identifiseres.

Kommentarenes takhøyde
Kommentarer- og lederartikler skal ha stor takhøyde, nettopp fordi det er «frie» meningsytringer. Men meningsjournalistikken
er ikke så fri at man for eksempel på konstarende vis kan påstå eller fastslå lovbrudd eller andre faktiske beskyldninger og si at dette er greit å publisere fordi det er en kommentar.

Finnmark Dagblad var innklaget for blant annet en kommentarartikkel skrevet av ansvarlig redaktør som klager mente inneholdt faktafeil. Klager mente  også at imøtegåelsesretten var utløst. Utvalget konkluderte imidlertid med at innholdet i kommentaren var innenfor den takhøyden som kommentarjournalistikken må ha. Dette var avisens opplevelser av og meninger om politiet, noe som kom tydelig frem, og utvalget henviste politiet til tilsvarsretten.

Retten til å forsvare seg
Den samtidig imøtegåelsesretten, punkt 4.14, gjelder for alle. Også for politikere og andre som deltar ofte og aktivt ute i offentligheten. Blir man hardt kritisert og beskyldt for noe, så har man rett til å forsvare seg i samme artikkel. Denne imøtegåelsesretten blir sterkere jo mer identifiserende og konkret beskyldingen er. Sande avis ble felt i en slik sak på tirsdag.

Også avisa Gausdøl’n ble felt på dette punktet tirsdag, punkt 4.14. Anmeldelse og påstander om drapstrusler er sterke beskyldninger som ikke kan fremsettes uten at den angrepne får komme samtidig til orde. I tillegg ble avisen felt på punkt 4.5 og punkt 4.2, fordi avisen selv konkluderte i saken, og det på en måte som fremsto som en sammenblanding av fakta og kommentarer som ikke hører hjemme på nyhetsplass.