Det viktige skillet mellom journalistikk og reklame
Leserne skal vite hva de klikker seg inn på; er det kommersielt eller redaksjonelt stoff?
«Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame», står det i Vær Varsom-plakatens punkt 2.6. «Det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold.»
Hva som er åpenbart gir ofte rom for diskusjon, noe som ble friskt diskutert i torsdagens PFU-møte.
VGs fronthenvisning
Flere klagere hadde påklaget reklamen på VG Netts front – som de mente var lett å ta feil av; den var for lik en redaksjonell artikkelhenvisning.
Når man trykket seg inn fra fronten, var reklamen midlertid tydelig merket, i betydning lett å forstå at det dreide seg om kommersielt innhold.
PFUs flertall var enig med klagerne. Det stod riktignok «annonsørinnhold» og «annonsørlogo» i en stripe over den kommersielle artikkelhenvisningen, men artikkelhenvisningen ellers var helt lik de øvrige redaksjonelle artikkelhenvisningene. Det var også en dobbelstrek under henvisningen, men ellers var det ingen andre formmessige tegn som skilte dette fra VGs øvrige innhold på fronten.
Etter en helhetsvurdering mente PFUs flertall at dette var kritikkverdig. Er den kommersielle henvisningen så lik mediets øvrige journalistiske presentasjon, både i form og innhold, så holder det ikke med bare teksten «annonsørinnhold» over – på den måten VG hadde gjort det. VG skulle anstrengt seg mer for å markere skillet mellom journalistikk og reklame. Utvalgets mindretall mente publiseringen var merket godt nok, og etterlot liten tvil om at dette var reklame. Les mer.
Publiseringsplikten
Mediene har rett til selv å velge hva som skal publiseres. Det er hovedregelen. Unntaket er reglene om samtidig imøtegåelse og tilsvar, Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14 og 4.15. De to punktene pålegger mediene en publiseringsplikt. Men for at disse to skal utløses, må visse vilkår være oppfylt. Det er ikke slik at enhver person, bedrift eller organisasjon som blir omtalt i mediene har rett til å komme til orde. Man må omtales på en måte som utløser retten til å forsvare seg.
Utvalget hadde flere slike saker oppe til vurdering torsdag. I en klagesak mot NRK mente PFU at klager verken hadde rett til samtidig imøtegåelse eller tilsvar. En deltagelse fra klagers side ville bidratt til å belyse saken fra flere sider, men at NRK kunne fulgt opp denne debatten, er ikke det samme som at redaksjonen måtte. NRK gikk derfor fri. Les mer.
Vårt Land ble imidlertid felt på grunn av for dårlig oppfølging. PFU mente avisen ikke greide å ivareta klagers tilsvarsrett (VVP punkt 4.15) på en god nok måte. Utvalget uttalte at avisen skulle svart klager, og gitt ham muligheten til å redigere om teksten, slik at den kunne publiseres. Les mer.
VG fikk kritikk på grunn av for dårlig håndtering av klagers samtidige imøtegåelsesrett (VVP punkt 4.14) i en oppfølgingsartikkel. Klagers imøtegåelse stod i artikkelens nettversjon, men var ikke med i papirutgaven. Les mer.
Nye Troms gikk fri i en artikkel om et endelig vedtak fra en tilsynsmyndighet. Det var endelig vedtatt at bonden måtte avvikle dyreholdet. Bonden var kontaktet og hadde fått sagt sin mening, og PFU mente ikke artikkelen var noe brudd på verken 4.14 eller de andre punktene i Vær Varsom-plakaten som var innklaget. Les mer.
Kildebredde og opplysningskontroll
Det er ikke et presseetisk forbud mot én-kildejournalistikk, men det er et grunnleggende krav at pressen arbeider kildekritisk, kontrollerer opplysningene som skal publiseres og tilstreber bredde og relevans i kildevalget, jf. VVP punkt 3.2. I en nyhetsartikkel i Aura Avis fremmet en kilde alvorlige og oppsiktsvekkende påstander. PFU mente slike påstander ikke ukritisk kunne videreformidles på denne måten. Utvalget sa: «Å belyse en sak bredt og mest mulig nyansert, er noe mediene skal tilstrebe ikke bare for å yte kritiserte parter rettferdighet, men også med tanke på at publikum skal bli mest mulig opplyst. Spesielt i saker der det fremkommer påstander som kan skape frykt i befolkningen.» Les mer.
Det ble også vist til VVP punkt 3.2 i en sak mot Finansavisen. En lederartikkel ble kritisert for ikke å ha fakta i orden. Selve feilen var ikke så stor, men gitt sakens alvor og opplysningens private karakter, mente utvalget at feilen påførte klager en unødig belastning. Les mer.
Også Gudbrandsdølen Dagningen ble felt; en såkalt klassisk 3.2 og 4.14-fellelse. Her hadde man ikke tatt kontakt med den viktigste kilden, altså den som var angrepet i artikkelen, og fikk da ikke kontrollert opplysningene i artikkelen godt nok. Les mer.
Rettssaker
Selv om en rettssak går for åpne dører, eller dokumentene er offentlige, betyr ikke det at det er fritt frem for mediene å publisere alt som blir sagt eller skrevet. Mediene må ta presseetiske hensyn ut i fra Vær Varsom-plakaten. Tvedestrandsposten var klaget inn for avisens detaljerte referat fra en rettssak, der en politimann stod tiltalt for grov vold mot eks-kjæresten. Utvalget mente avisen kunne utelatt enkelte detaljer, og forsto at klager opplevde omtalen som belastende. Likevel kom utvalget til at omtalen var presseetisk akseptabel; detaljene kunne ikke sies å være saken uvedkommende, men var relevante for publikums forståelse av saken. Les mer.