Om retts- og kriminalreportasjen

Pressens Faglige Utvalg, som har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse, finner grunn til å understreke de etiske prinsipper som norsk presse bør legge til grunn for retts- og kriminalreportasjen. Det gjelder bruken av ord og uttrykk som etterlater et inntrykk av at skyldspørsmålet er avgjort før saken er prøvet for retten, bruken av navn, bilde og andre identifiserende opplysninger vedrørende personer som kommer i politiets søkelys, samt hvilke hensyn man skal ta til den eller de som er blitt offer for en kriminell handling.

Utvalget vil understreke at bildebruken og presentasjonen må underlegges de samme aktsomhetskrav som stilles til det skrevne ord.

Ansvaret for hva som skal offentliggjøres påhviler den enkelte redaksjon. Hensynet til personvernet gjør at retts- og kriminalreportasjen må underlegges en konkret vurdering basert på de aktverdige grunner som må ligge bak enhver publisering.

Unngå forhåndsdom

Vær Varsom-plakaten inneholder en alminnelig advarsel mot å fremstille det som kommer frem i siktelser og tiltalebeslutninger som kjensgjerninger før det er prøvet av retten og det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Hverken i titler eller tekst må det benyttes en konstaterende form som innebærer en forhåndsdømming. Det er viktig å huske at en tilståelse ikke er ensbetydende med at vedkommende er skyldig.

Både politi, påtalemyndigheter og forsvarer av parter i saken. Det samme kan gjelde familie, nære pårørende og venner. Det er derfor viktig at man behandler opplysninger fra disse som påstander og ikke kjensgjerninger.

Utvalget vil påpeke at identifiseringen forsterker skadevirkningene av en forhåndsdom.

Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 som oppsummerer hvilke hensyn man må vektlegge (Ordlyden er senere endret noe):

«Legg særlig vekt på saklighet og omtanke i rettsreportasjen, såvel i sivilsaker som i straffesaker. Skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt er først avgjort når rettskraftig avgjørelse foreligger. Gjør det klart at det som kommer frem i anmeldelser, siktelser, tiltalebeslutninger, stevninger, o.l. ikke kan tas som kjensgjerninger før det er prøvet for retten.»

Identifisering

Utvalget vil advare mot en ukritisk identifisering av personer på alle stadier fra den innledende etterforskning til endelig domsfellelse. «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» (Vær Varsom-plakatens punkt 1.4). Men pressen plikter å tenke gjennom hvilke hensyn som taler for og mot bruken av navn og bilde eller andre identifiserende opplysninger.

Det grunnleggende er at identifiseringen må tilfredsstille et berettiget informasjonskrav. Det betyr at identifiseringen av siktede, tiltalte og dømte personer må skje ut fra hensynet til allmennhetens behov for å vite hvem personen er.

Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler som identifisering.

Offentlige og kjente personer

Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet. Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning de kaster lys over en sak av offentlig interesse.

Utvalget vil skjelne mellom begrepene «offentlig person», som omfatter personer som innehar betrodde stillinger og verv, og «kjent person», som omfatter artister, idrettsutøvere osv. At en kjent person innblandes i straffbare forhold betyr ikke automatisk at de presseetiske kriterier som gjelder for identifisering av offentlige personer, er tilstede.

– Vedrørende identifiseringsspørsmålet, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 nå (4.7) hvor det heter:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre identifikasjonstegn i retts- og kriminalreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

Omtalen av offeret

Offerets privatliv og personlige legning vil kunne beskrive bakgrunnen for en gjerning og berettige en omtale. Pressen har i slike tilfeller et særlig ansvar for å ivareta hensynet til offerets integritet. Det er viktig å huske at offeret i denne situasjonen er den svake part, og at også døde personer har et personvern.

Rettsreferat

Pressen bidrar til den åpenhet omkring rettslige forhold som er en avgjørende forutsetning for rettsstaten. Selv om pressen ifølge rettspleieloven har en stor frihet når det gjelder å referere fra retten, vil Pressens Faglige Utvalg påpeke nødvendigheten av å legge de samme aktsomhetskrav til grunn for rettsreferatene og reportasjene fra pågående rettssaker som det er redegjort for tidligere.

Oslo, 15. desember 1992

Pressens Faglige Utvalg